Sosiale antenner!
Jeg tror mange sosial-fobikere føler at de mangler sosiale antenner fra tid til annen. I hvert fall har ofte jeg hatt en slik følelse. Men det er først i løpet av de senere årene jeg har våget å ta denne erkjennelsen ordentlig inn over meg. Antakelig fordi jeg først måtte "mestre" noe av angsten før jeg var i stand til å reflektere over hvordan den faktisk hadde påvirket meg!
Både i oppveksten og etter at jeg ble godt voksen har jeg vært usikker på hvordan jeg skulle forholde meg i mange situasjoner. Hva jeg skulle mene om ulike ting, og i forskjellige sammenhenger. Enkelte ganger ga intuisjonen klar beskjed om hva som var fornuftig og riktig. Mens i andre tilfeller hadde jeg ingen klare referanser i meg selv å forholde meg til, og fant simpelthen ikke ut hva jeg skulle mene. Den sosiale plattformen jeg naturlig skulle opparbeidet meg gjennom barndom og oppvekst, ble tydeligvis ikke godt nok utviklet. I mange situasjoner har den rett og slett ikke gitt meg de svar jeg trenger - Selv ikke på helt enkle og dagligdagse spørsmål!
Når slike omstendigheter oppsto og jeg ikke fant noen svar i meg selv, måtte jeg simpelthen prøve å vurdere hva andre svarte og mente om de samme tingene. Måle disse opp mot hverandre og mot liknende tilfeller jeg hadde hørt om eller hadde erfaring med - Og på dette grunnlaget prøve å finne ut hva jeg trodde var et logisk og riktig standpunkt.
Problemet er imidlertid at det sjelden er tid nok til å gjøre slike avveininger midt i en aktuell situasjon. Og ved neste korssvei husker man sannsynligvis heller ikke hvordan man resonnerte seg frem forrige gang. Resultatet kan raskt bli et solid "møte" med seg selv i døra - Med forskjellige,
(og følgelig lite troverdige), standpunkt fra gang til gang!
Når man allikevel trosser sin usikkerhet og velger å "mene" noe, men stadig opplever å trekke gale slutninger, fører det rimeligvis til en viss forlegenhet og forvirring. Dermed går man også lett i forsvarsposisjon, med krasse og negative svar og uttalelser som mulig resultat.
Eller det motsatte kan skje. At man velger å trekke seg tilbake og ikke "mene" noe i det hele tatt. "Den som tier, sier i hvert fall ikke noe galt" heter det jo!
Å slik innta en høflig, men fjern og reservert holdning, er nok også en ganske vanlig løsning for dem som har sosialfobi. Dessverre fører en slik redsel for, og vegring mot å delta aktivt i sosiale samtaler, automatisk til enda mindre læring og viten om det sosiale dagliglivet. Dermed oppstår det en vond sirkel med stadig ny usikkerhet og forvirring - Og påfølgende nye sosiale tilbaketog!
Resultatet er at en i utgagnspunktet svak sosial plattform, i stedet for å vokse seg sterkere og sterkere for hvert møte med andre mennesker - Bare svekkes mer for hver ny dag som går.
Skrevet av Egil Oland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar