Eg starta opp igjen bloggen fordi ergoterapeut og psykologen på Sunnaas meinte at det kunne vere bra for meg å få tømt meg. Har hatt god erfaring med tidligare, så kvifor ikkje. Tok ikkje lang tid før eg følte at det berre blei enda eit press i alt anna som skjer i livet vårt.
Mannen har som sagt starta i ny jobb det siste året. Dette har innbært kun 10 dagar heime kvar månad fram til og med juni 2018.
I mars bestemte eg meg for å leggje sjukepleien heilt på hylla - ikkje for bestandig, men for no, og i allefall via universitetet eg har hatt tilknytning til. Både kommunikasjon med studentar og internkommunikasjon er tydeleg ikkje noke dei kan - til å vere ein utdanningsinstitusjon har dei ikkje lært det!
Eg orkar ikkje. Rett og slett.
Det har vore hardt, og det har vore -og er, slitsomt å gå rundt med skamfølelse for noko eg ikkje kan noko for.
Eg kan ikkje for at dei ikkje er enige internt der om korleis ting skal vere eller utføres. Eg kan ikkje for at dei ikkje klarar å finne praksisplass til meg, følge avtalar eller gje meg den veiledninga og oppfølginga i praksis som eg har krav på, men også i studiet generelt. Eg var -og er, i attføring, og då gjelder det i tillegg visse reglar dei må rette seg under. Men eg kjenner eg er ferdig med dei.
Dei har ødelagt nok!
Men eg er sint, bærer nag, sjølv om eg ikkje vil det. Ikkje berre til skulen, men og til meg sjølv.
Er stadig redd for at eg ikkje er god nok, at det eg gjer ikkje er perfekt og korrekt utført. At eg ikkje har kontroll.
Kontroll er nok eit stikkord.
Eg er nok litt kontrollfreak, samt eg er perfeksjonist, dog eg prøvar å ikkje vere det fordi eg veit det ikkje er reellt. Det er slitsomt. Veldig slitsomt..
Det er slitsomt å heile tida prøve å regulere meg etter alt og alle, i alt.
Er så mykkje eg vil, så mykkje eg ynskjer å vise, eg vil kunne det meste, gjere det best mogleg, men det er ikkje lett å innse at best mogleg ikkje er oppnåeleg for min del. At eg heller burde gå inn for å gjere så godt eg kan ut i frå kva eg klarar - og at det er godt nok!
torsdag 17. januar 2019
torsdag 8. februar 2018
Nytt år, nye mogleheiter
Januar er forbi. Me er kome over i februar allereide.
Det har gått altfor fort syns eg. Føler det slik at eg ikkje heng med i svingane.
Det har skjedd så mykkje siden me gjekk over i 2018, mykkje små ting, men det blir MYKKJE for min del.
Eg har måttet innse; nok ein gong, at eg ikkje er SUPERWOMAN, sjølv om det er nokken folk som skal ha det slik.
Ei venninne ringte meg for å høyre med meg ang svangerskapsproblematikk, fordi eg visstnok er "svangerskapsguruen" hennar - sjølvsagt er det veldig koseleg å høyre at ein har venninner som ser opp til ein pga mykkje ein har vore gjennom, og eg er jo glad i å hjelpe, men når eg prøver å seie at er ho bekymra for nokke burde ho nok heller ta kontakt med fødeavd/jordmor da dei tross alt er fagfolk, og det er ikkje eg enno. Svaret her var; Jammen det er jo ikkje lenge til, dessuten så har du jo gått i gjennom tre ganske tunge svangerskap sjølv så dette er du jo i fingra og kontroll på.
Også dei som seier at dei gler seg til at eg er ferdig som jordmor, for då veit dei i alle fall kven dei skal gå til..!
Forventningar!
Eg har forventningar opp i halsen og dei tyter ut gjennom øyra!.. 😓
Det er per no ikkje eingong sikkert at eg klarar eller har helse til å gjennomføre spl-utdannelsen, nokke som i seg sjølv er svært sårt for tida. Men det verkar ikkje alle å forstå.
Som ein lærar sa til meg (og det såra meg); du er jo knapt 31 år, og kan jo umulig ha alle disse helseproblemane.
HÆH?! Kva i alle dagar veit vel ho??
Eg skulle verkeleg ynskje at det ikkje var tilfelle at eg har dei plagane eg har, men no har det seg ein gong slik at eg har hypermobil type Ehler-Danlos Syndrom, og eg har det sort på kvitt alle symptomane på det, og eg har fått dokumentert at eg faktisk er varig funkjonsnedsettelse. Ergo; det er slik det er.
Eg har hatt mange planar og draumar. Og draumen om å treffe mannen i mitt liv og å bli mamma, kan eg krysse av på. Eg har verdas beste mann for meg, og i våre og manges auge, dei skjønnaste ongane. Sjølvsagt heilt objektivt sett 😂
Eg har eit kall, og også ein draum, om å bli pastor/teolog. Denne måtte eg legge på hylla ei tid fordi eg ganske kjapt fekk 3 barn og med ein mann i reisejobb, lot det seg ikkje gjere å fullføre utdannelsen i Kristiansand. Eg kjenner på at eg gjerne skulle tatt opp nokken av faga no, men eg må få klarheit i situasjonen med spl.utdanninga mi.
Som bringer meg til neste punkt på lista;
Draumen om å bli jordmor. Frå eg var lita jente, har eg vore over gjennomsnittet interessert i alt som har med skapelsen av liv(altså det som skjer i kroppen ved unnfangelse/befruktning), svangerskap og fødsel, og barsel.
Eg har mange sysken, og mamma hadde ein film om det hugsar eg, det var vel den einaste filmen som eg ifølge aldersgrensen ikkje skulle se, som eg sneik meg til å se likevel. Eg syns alt dette er fantastisk. Korleis kroppen til kvinna jobbar så intenst i 10mnd for så og skulle presse ut ein onge på str med ein vannmelon ut gjennom eit hol på str med ein sitron! 😅 Det er jo berre fantastisk!
Eg skulle i utgangspunktet vere ferdig med spl.utdanninga mi til jul i år. Dette satte NAV ein stoppar for, ved å ordre meg til å ta ut eit års permisjon, som blei til 1,5år grunnet studieløpsendring (starta opp som vårkullstudent og blei overført til høstkull..), så starta opp med studiene igjen hausten 2017.
Og for ein pangstart det vart, men nok om det. Då får eg beskjed frå NAV at eg ikkje hadde trengt å ta den permisjonen, fordi eg hadde jo rett på AAP uansett ut frå tingenes tilstand.. 🙈😩 Eg meiner; Særiøst!? Kunne dei ikkje berre høyrd på meg for 1,5 år siden? .. Sukk...
Og eg har jo ikkje blitt bedre, tvert i mot. Så no er eg usikker på om eg er i stand pr no, å fullføre utdannelsen. Berre det å fullføre neste halve året ser ut til å vere ei stor prøvelse, da helsa mi ikkje er der eg skulle ynskje den var..
I dag har eg bedt om samtale hos NAV, og samtaletime til legen. Har fått gjennom henvisning til psykolog igjen, ptsd og angsten har fått tilbakeslag og eg er redd for å havne i depresjon igjen. Eg har møtt veggen, har skjøvet den foran meg i for lang tid no, men traff den ganske hardt i haust; då også utan å ta det skikkeleg på alvor.. Shame on me!
Kan heller skrive om akkurat det i eit anna innlegg, for det heile var ein skummel opplevelse som eg håpar eg slepp å oppleve igjen!
Men eg har planlagt å byrje å klatre i vegg igjen, og eg skal gjere det saman med mann og barn.
Eg håpar at dette ikkje fell ut, fordi det er ei fysisk og psykisk utfordring som er bra for meg og godt å kan ha å holde på meg saman med mine <3
Eg er meldt opp som handballdommer igjen, eg har ikkje dømt så uhorveleg mykkje, og eg skulle gjerne dømt meir, men helsa mi er nødt til å kome i fyrste rekke - UANSETT.
Der er eg no. Livet har oppturar og nedturar, som hos alle.
I dag var eg og LilleMor<3 på innskriving på skulen. Tenk det; ho byrjar på skulen til hausten - det er heilt sjukt! Og om eitt år har eg ikkje lengre bhg-barn! 😳😅 SHIT! 😂
Life altså 💕
Det har gått altfor fort syns eg. Føler det slik at eg ikkje heng med i svingane.
Det har skjedd så mykkje siden me gjekk over i 2018, mykkje små ting, men det blir MYKKJE for min del.
Eg har måttet innse; nok ein gong, at eg ikkje er SUPERWOMAN, sjølv om det er nokken folk som skal ha det slik.
Ei venninne ringte meg for å høyre med meg ang svangerskapsproblematikk, fordi eg visstnok er "svangerskapsguruen" hennar - sjølvsagt er det veldig koseleg å høyre at ein har venninner som ser opp til ein pga mykkje ein har vore gjennom, og eg er jo glad i å hjelpe, men når eg prøver å seie at er ho bekymra for nokke burde ho nok heller ta kontakt med fødeavd/jordmor da dei tross alt er fagfolk, og det er ikkje eg enno. Svaret her var; Jammen det er jo ikkje lenge til, dessuten så har du jo gått i gjennom tre ganske tunge svangerskap sjølv så dette er du jo i fingra og kontroll på.
Også dei som seier at dei gler seg til at eg er ferdig som jordmor, for då veit dei i alle fall kven dei skal gå til..!
Forventningar!
Eg har forventningar opp i halsen og dei tyter ut gjennom øyra!.. 😓
Det er per no ikkje eingong sikkert at eg klarar eller har helse til å gjennomføre spl-utdannelsen, nokke som i seg sjølv er svært sårt for tida. Men det verkar ikkje alle å forstå.
Som ein lærar sa til meg (og det såra meg); du er jo knapt 31 år, og kan jo umulig ha alle disse helseproblemane.
HÆH?! Kva i alle dagar veit vel ho??
Eg skulle verkeleg ynskje at det ikkje var tilfelle at eg har dei plagane eg har, men no har det seg ein gong slik at eg har hypermobil type Ehler-Danlos Syndrom, og eg har det sort på kvitt alle symptomane på det, og eg har fått dokumentert at eg faktisk er varig funkjonsnedsettelse. Ergo; det er slik det er.
Eg har hatt mange planar og draumar. Og draumen om å treffe mannen i mitt liv og å bli mamma, kan eg krysse av på. Eg har verdas beste mann for meg, og i våre og manges auge, dei skjønnaste ongane. Sjølvsagt heilt objektivt sett 😂
Eg har eit kall, og også ein draum, om å bli pastor/teolog. Denne måtte eg legge på hylla ei tid fordi eg ganske kjapt fekk 3 barn og med ein mann i reisejobb, lot det seg ikkje gjere å fullføre utdannelsen i Kristiansand. Eg kjenner på at eg gjerne skulle tatt opp nokken av faga no, men eg må få klarheit i situasjonen med spl.utdanninga mi.
Som bringer meg til neste punkt på lista;
Draumen om å bli jordmor. Frå eg var lita jente, har eg vore over gjennomsnittet interessert i alt som har med skapelsen av liv(altså det som skjer i kroppen ved unnfangelse/befruktning), svangerskap og fødsel, og barsel.
Eg har mange sysken, og mamma hadde ein film om det hugsar eg, det var vel den einaste filmen som eg ifølge aldersgrensen ikkje skulle se, som eg sneik meg til å se likevel. Eg syns alt dette er fantastisk. Korleis kroppen til kvinna jobbar så intenst i 10mnd for så og skulle presse ut ein onge på str med ein vannmelon ut gjennom eit hol på str med ein sitron! 😅 Det er jo berre fantastisk!
Eg skulle i utgangspunktet vere ferdig med spl.utdanninga mi til jul i år. Dette satte NAV ein stoppar for, ved å ordre meg til å ta ut eit års permisjon, som blei til 1,5år grunnet studieløpsendring (starta opp som vårkullstudent og blei overført til høstkull..), så starta opp med studiene igjen hausten 2017.
Og for ein pangstart det vart, men nok om det. Då får eg beskjed frå NAV at eg ikkje hadde trengt å ta den permisjonen, fordi eg hadde jo rett på AAP uansett ut frå tingenes tilstand.. 🙈😩 Eg meiner; Særiøst!? Kunne dei ikkje berre høyrd på meg for 1,5 år siden? .. Sukk...
Og eg har jo ikkje blitt bedre, tvert i mot. Så no er eg usikker på om eg er i stand pr no, å fullføre utdannelsen. Berre det å fullføre neste halve året ser ut til å vere ei stor prøvelse, da helsa mi ikkje er der eg skulle ynskje den var..
I dag har eg bedt om samtale hos NAV, og samtaletime til legen. Har fått gjennom henvisning til psykolog igjen, ptsd og angsten har fått tilbakeslag og eg er redd for å havne i depresjon igjen. Eg har møtt veggen, har skjøvet den foran meg i for lang tid no, men traff den ganske hardt i haust; då også utan å ta det skikkeleg på alvor.. Shame on me!
Kan heller skrive om akkurat det i eit anna innlegg, for det heile var ein skummel opplevelse som eg håpar eg slepp å oppleve igjen!
Men eg har planlagt å byrje å klatre i vegg igjen, og eg skal gjere det saman med mann og barn.
Eg håpar at dette ikkje fell ut, fordi det er ei fysisk og psykisk utfordring som er bra for meg og godt å kan ha å holde på meg saman med mine <3
Eg er meldt opp som handballdommer igjen, eg har ikkje dømt så uhorveleg mykkje, og eg skulle gjerne dømt meir, men helsa mi er nødt til å kome i fyrste rekke - UANSETT.
Der er eg no. Livet har oppturar og nedturar, som hos alle.
I dag var eg og LilleMor<3 på innskriving på skulen. Tenk det; ho byrjar på skulen til hausten - det er heilt sjukt! Og om eitt år har eg ikkje lengre bhg-barn! 😳😅 SHIT! 😂
Life altså 💕
fredag 12. januar 2018
Ny giv nok ein gong
Eg er på Sunnaas sjukehus for oppfølging i rehabilitering. Eg fekk endeleg, i mars 2017, eit namn og forklaring på kvifor eg i så mange år har slitt med både smertar og verk i ledd og musklatur, unødig tankespinn, kvifor enkelte medisinar gjer feil utslag. Kvifor eg støtt er sliten og utmatta, uten at det i utgangspunktet finnes ein god grunn til det. Kvifor eg får prolapsar og har utglidningar i rygg og nakke, og betennelser dannes i musklatur, ledd og bindevev utan nokke orsak.
Og mange fleire ting.
Eg har nokke kalt hypermobilt ehler-danlos syndrom.
Og her på Sunnaas får eg hjelp og oppfølging. Eg blir sett og forstått her. Eg møtar andre som slit med same problematikken. Ein problematikk som er svært sjeldan og veldig klompleks. Ein problematikk som IKKJE er "berre psykisk", nokke eg og dessverre svært mange fleir få høyre opp igjennom ein svært lang og tung veg for å bli høyrd, sett, forstått og utreda rett. Ikkje berre innafor denne sjukdommen, men innafor mange andre også.
Litt som at ein må bekrefte ovenfor NAV at ein fortsatt har Downs Syndrom kvart år.
Systemet er vanskeleg, og det finns dessverre mange ignorante toskar der ute i helsevesenet.
Eg er her på opphald no. Kom ned hit 3.januar; nytt år og nye moglegheiter!
Etter eit av dei hardaste haustane eg kan hugse; og der har vore nokken av dei. Men hausten 2017 tok kaka! På alle måtar. Og den har fått meg til å tenkje .... enno meir.
Og her på Sunnaas er dei gode på å hjelpe meg å sortere tankar, og eg får undervisning i div problematikk og kvardagsløysningar som finns.
Eg har mellom anna vore driiitredd for å starte å blogge igjen. Bloggen har vore ei hjelp for meg tidligare, til å tømme tankane mine og sortere.
Og no har eg bruk for å sortere og rydde. Skal regelrett starte ei vårreingjøring i hodet mitt. Igjen.
Og tenkjer å kanskje starte bloggen litt på scratch, men det får eg heller finne ut av etterkvart. Pr no er status i alle fall; Ny giv!
Og mange fleire ting.
Eg har nokke kalt hypermobilt ehler-danlos syndrom.
Og her på Sunnaas får eg hjelp og oppfølging. Eg blir sett og forstått her. Eg møtar andre som slit med same problematikken. Ein problematikk som er svært sjeldan og veldig klompleks. Ein problematikk som IKKJE er "berre psykisk", nokke eg og dessverre svært mange fleir få høyre opp igjennom ein svært lang og tung veg for å bli høyrd, sett, forstått og utreda rett. Ikkje berre innafor denne sjukdommen, men innafor mange andre også.
Litt som at ein må bekrefte ovenfor NAV at ein fortsatt har Downs Syndrom kvart år.
Systemet er vanskeleg, og det finns dessverre mange ignorante toskar der ute i helsevesenet.
Eg er her på opphald no. Kom ned hit 3.januar; nytt år og nye moglegheiter!
Etter eit av dei hardaste haustane eg kan hugse; og der har vore nokken av dei. Men hausten 2017 tok kaka! På alle måtar. Og den har fått meg til å tenkje .... enno meir.
Og her på Sunnaas er dei gode på å hjelpe meg å sortere tankar, og eg får undervisning i div problematikk og kvardagsløysningar som finns.
Eg har mellom anna vore driiitredd for å starte å blogge igjen. Bloggen har vore ei hjelp for meg tidligare, til å tømme tankane mine og sortere.
Og no har eg bruk for å sortere og rydde. Skal regelrett starte ei vårreingjøring i hodet mitt. Igjen.
Og tenkjer å kanskje starte bloggen litt på scratch, men det får eg heller finne ut av etterkvart. Pr no er status i alle fall; Ny giv!
Forts. følger Updates;
Eg fekk ein veldig dyktig fastlege, og han sto på for meg og mine. Det har vore mange tak. Eg kom meg ikkje unna fødselsdepresjonen det til tross, men det var helsestasjonens feil. Den historien kan eg heller kome tilbake til, da den er ganske innvikla.
Me har vore igjennom ganske mange prosessar dei siste 4 åra, berg- og dalbane så det holder, men til tross av at det har vore tøft og slitsomt, så har eg fått mange fleire erfaringar, både positive og negative, som eg ellers ikkje ville hatt.
Eg har oppi alt dette kome over på attføring og aap, eg har starta på sjukepleierstudie på veg mot jordmoryrket - som er drømmen.
I tillegg så har eg vore i utredning for å finne ei forklaring på min smerteproblematikk. I helsesystemet har eg vore ein kasteball. Ting har tatt tid, og det har vore fjell som har vore svært vanskeleg å forsere. Noken er enda ikkje forsert, noken er det, mens andre må forkortes.
Eg er ferdig diagnosert no, men eg har jobba intenst for å kom dit eg er no, og eg er ikkje bra og eg vil aldri bli frisk frå dette. Det er kronisk, men eg kan få symptombedring og -lindring. Tilrettelegging i kvardagen. Er i rehabilitering no, og følges opp av Sunnaas Sjukehus.
Her blir eg godt ivaretatt og eg blir tatt på alvor, samt eg treffer andre med same problematikk.
Eg er heldig da. Mange står i dette heilt aleine. Eg har ein mann som eg elskar og som elskar meg, og stiller opp uansett, når han har moglegheit. Han er fortsatt i same jobben, men han er ferdig med turnus i Sør-Korea. Dei siste 3åra har han hatt sånn "me ringer deg inntil et døgn før du må ut"jobb. Det(!) har vore vanskeleg. Og ALDRI kunne planlegge - det tar på..
I oktober blei han blant dei mange som er blitt permittert, og permitteringstida; 49 veker!
Og over på dagpengar. Det er slitsomt og skapar masse bekymringar.
Det at både han og meg no er i navsystemet, gjer at med havnar mellom nokre stoler for å kunne få refinansiert lån og div. Og ting er dermed også meir uforutsigbart enn før.
Men me håpar på betre tider no som Mannen<3 har fått seg ny jobb, dog den innebærer 6 mnd kursing i Danmark m. ei veke heime ink reisetid - altså 5 fulle dagar heime.
Så eg har bestemt meg for at det neste halvåret og videre framover, skal eg ha full fokus på egen helse.
Uansett er det viktigare enn nokon gong at eg har støtte og forståelse frå dei rundt meg.
Framover blir eg å prøve å organisere bloggen litt meir. Den skal fortsatt innehalde kvardagens koas og moro, men eg skal også ha tematikkinnlegg, skal blandt anna prøve å få meir struktur på det. Dei siste to innlegga her har kun gått på oppdatering. Tenkt å skrive om fødselsdepresjonen, om sjukepleierstudiar, om livet som 3barnsmamma, om hundeeigar og om avl, om sjukdommen eg har, og om livet egentleg, berre meir tematisert :)
Me har vore igjennom ganske mange prosessar dei siste 4 åra, berg- og dalbane så det holder, men til tross av at det har vore tøft og slitsomt, så har eg fått mange fleire erfaringar, både positive og negative, som eg ellers ikkje ville hatt.
Eg har oppi alt dette kome over på attføring og aap, eg har starta på sjukepleierstudie på veg mot jordmoryrket - som er drømmen.
I tillegg så har eg vore i utredning for å finne ei forklaring på min smerteproblematikk. I helsesystemet har eg vore ein kasteball. Ting har tatt tid, og det har vore fjell som har vore svært vanskeleg å forsere. Noken er enda ikkje forsert, noken er det, mens andre må forkortes.
Eg er ferdig diagnosert no, men eg har jobba intenst for å kom dit eg er no, og eg er ikkje bra og eg vil aldri bli frisk frå dette. Det er kronisk, men eg kan få symptombedring og -lindring. Tilrettelegging i kvardagen. Er i rehabilitering no, og følges opp av Sunnaas Sjukehus.
Her blir eg godt ivaretatt og eg blir tatt på alvor, samt eg treffer andre med same problematikk.
Eg er heldig da. Mange står i dette heilt aleine. Eg har ein mann som eg elskar og som elskar meg, og stiller opp uansett, når han har moglegheit. Han er fortsatt i same jobben, men han er ferdig med turnus i Sør-Korea. Dei siste 3åra har han hatt sånn "me ringer deg inntil et døgn før du må ut"jobb. Det(!) har vore vanskeleg. Og ALDRI kunne planlegge - det tar på..
I oktober blei han blant dei mange som er blitt permittert, og permitteringstida; 49 veker!
Og over på dagpengar. Det er slitsomt og skapar masse bekymringar.
Det at både han og meg no er i navsystemet, gjer at med havnar mellom nokre stoler for å kunne få refinansiert lån og div. Og ting er dermed også meir uforutsigbart enn før.
Men me håpar på betre tider no som Mannen<3 har fått seg ny jobb, dog den innebærer 6 mnd kursing i Danmark m. ei veke heime ink reisetid - altså 5 fulle dagar heime.
Så eg har bestemt meg for at det neste halvåret og videre framover, skal eg ha full fokus på egen helse.
Uansett er det viktigare enn nokon gong at eg har støtte og forståelse frå dei rundt meg.
Framover blir eg å prøve å organisere bloggen litt meir. Den skal fortsatt innehalde kvardagens koas og moro, men eg skal også ha tematikkinnlegg, skal blandt anna prøve å få meir struktur på det. Dei siste to innlegga her har kun gått på oppdatering. Tenkt å skrive om fødselsdepresjonen, om sjukepleierstudiar, om livet som 3barnsmamma, om hundeeigar og om avl, om sjukdommen eg har, og om livet egentleg, berre meir tematisert :)
lørdag 15. juli 2017
Updates!
Bloggen slutta litt brått etter forrige innlegg, som var for sånn ca 4,5 år sidan. Årsaken; like etter det innlegget blei skrevet, følte eg på meg at noke ikkje heilt var som det skulle. Eg var dårleg, blei regelrett sjuk og fekk feber for den minste lille ting, eg tålte fint lite. Eg skjønte sjølv fort kva som var "galt", men blei beroliga av både mannen og lege om at det "ikkje var noke slikt". Det visste seg at for ein gong skuld, litt dessverre (i allefall då var det det), hadde eg rett og dei så feil som det går an. Det viste seg at mistanken min var rett; to strekar på testen; eg var GRAVID med nr3, og med ein baby på 3 mnd og en gutt på 2 år, var ikkje dette akkurat det eg så for meg! I tillegg hadde eg jo skulen, eg ville jo gjere meg ferdig. Var tungt nok å skulle ha med seg eit spedbarn på skulen etter å ha levert ein i bhg, når mannen var ute på jobb i Sør-Korea, med bekkenløysning al mass og eit labert immunforsvar.
Ein kan jo forstå litt av det som gjekk gjennom hodet på meg, når eg etter å ha sendt mld til Jordmora vår her nordpå (ei strålande, fantastisk dame vel og merke) om kor raskt kan eg få kontrollultralyd - eg kjem nordover til påske? Og får mld tilbake; Å kjære vene!! ..... Vi ordnar dette -.-
Påska kom og gjekk, og derpå alle vårens festligheiter.
Ein normal reaksjon hadde vel vore å seie frå til familie og vener og skule om situasjonen, men eg klarte det ikkje; Eg skamma meg nemleg! Så inderleg! Og sjølv om eg veit at eg hadde INGEN grunn til det, eg var både godt gift og alt, så skamma eg meg.
Eg var plutseleg berre ho som ikkje klarte å "knipe saman". Skal seies at me brukte prevensjon, så sjangsen skulle også denne gongen vere minimal for at eg skulle bli gravid, men eg har då to andre som er bevis på at prevensjon ikkje alltid fungerar. No har eg 3!
Var kun 3 stk som fekk vite utenom legen; jordmora, og ei kusine og ei venninne som budde i Kristiansand.
Eller 6 når eg tenkjer meg om; tannlegen (skulle egentleg operere ut 4 stk visdomstenner), kiropraktoren og fysioterapeuten fekk og vite, av naturlege årsakar.
Det tok ei stund før eg sa fra fyrst til skulen via min fastlege, men eg fekk ikkje særleg tilrettelegging av skulen. Blei tilslutt sjukemeldt - igjen. Nok ein ting å leggje på skammen..
Eg klarte ikkje å sjå at det at eg bar fram eit heilt liv, var noke positivt, fordi det tok frå meg så mykkje av det EG ynskja å gjere. Eg kunne ikkje fungere optimalt, hadde lavt immunforsvar, hadde lungebetennelse på lungebetennelse. Infeksjonar hit og dit. Eg kunne ikkje studere på skulen, eg var konstant sliten, og mannen min jobba i Sør-Korea, og eg følte meg som ein navla byrde for han; han har det jo ikkje bra når eg ikkje har det bra.
Eg og ongane kjørte til Sandnes og feira 17.mai hos ei svigerinne m. fam. Dagen etter får me tlf om at svigermor var innlagt på sjukehus med infeksjon og alvorleg organsvikt, og lagt i kunstig koma. Og siden eg var så mykkje "sjuk" og me hadde vore der på besøk, så var det nok min feil. Mannen min sa derfor at eg skulle seie kva for slags "sjuk" eg var. Då var svaret; "kva tenkjer me egentleg på?! Hadde me ikkje nok med dei to me hadde!?"
Enda meir skamfull!
Eg var sliten, såå enormt sliten, eg skjulte det så godt eg kunne, men då LilleKnøttet <3 blei skikkeleg sjuk, mannen ute, eg måtte balansere mellom innleggelser, permer for å kunne levere og hente eldstemann i bhg, måtte få soveperm heime på natta fordi eg ikkje fekk egen seng til meg og eldstemann på sjukehuset. Alle eg kjente sørpå var jo studentar og hadde eksamenar i denne tida, dermed var det lite hjelp å få.
Nok var nok! Etter ei veke slik, med dårleg samvete på toppen fordi eg ikkje kunne besøke mi svigermor på sjukehuset i Arendal som svevde mellom liv og død, var det nok! Eg gav klar beskjed til mannen min om at enten så fekk han skaffe seg jobb heime på land, eller så var me nødt til å flytte nordover. Familien min visste enda ikkje at me venta nr3, men dei kunne i alle fall hjelpe og avlaste meg i slike vanskelege perioder.
Min pappa fekk vite at me skulle flytte nordover fordi han måtte gå på visningar for oss, av naturlege årsakar.
Ei veke, halvanna etter dette, var huskjøpet i boks!
Ting letta LITT på eit vis..
Mamma, pappa og syskna mine skulle kome to veker på feriebesøk til oss, fordi me skulle ha barnevelsignelse for LilleKnøtt<3. Dei ankom hos oss, akkurat når me kom heim frå sjukehuset etter 18vekerskontrollen. Hugsar mamma spurde om korleis det gjekk med huskjøp, kor av me svarte at huset vert solgt. Åh, om me visste kven som hadde kjøpt?
Ja, det var oss det! :D Også tok eg fram ULbileta frå stelleveska; "og dette er orsaka til at me vel å flytte"..
Mamma heldt på å gå i bakken!
Det hadde alt vore min reaksjon mange mnd det.. I løpet av to veker var me pakka ut av leiligheita, og eg og ongane reiste nordover, men mannen samstundes reiste på jobb igjen..
Nordpå kunne eg byrje med "nesting".. Eller det vil sei; eg fekk tankane mine bort på noke meir konstruktivt.
Med flytting innebærer legebytte;
Eg må seie, at eg dog den beste fastlegen m.familie der søre. Under avslutningshelga til skulen, så hjelp dei meg med babyen så eg kunne prøve og slappe litt av. Han var nok bra bekymra for meg, Doktoren, men det hadde nok eg og vore om eg var i hans sko. Og med rette.
Eg hadde behov for tett oppfylgjing i sv.skapet av fastlege og jordmor, grunnet svangerskapsangst, og symptomar på sv.skapsdepresjon, noke eg var bestemt på å unngå. Eg har vore i "mørket" før og hadde inga planar om å havne i det med ongar inne i bilete.
Eg har eit ynskje heile vegen å vere den beste eg kan vere for mine små. Eg fekk ein ny fastlege som prata med min forrige fastlege for å "bli kjent" med den medisinske meg, slik at eg skulle få overgangen enklast mogleg. Dette var noke EG ba om.
Eg hadde timar hos rådgivande jordmor på sjukehuset også, fekk (så langt det lar seg gjere) skrevet ned og forklart korleis eg ville ha fødselen og kven som skulle få vere til stades under fødselen. Eg gjorde det eg og ressursane rundt meg kunne for å hindre at eg skulle få fødselsdepresjon.
Forts. følger..
Ein kan jo forstå litt av det som gjekk gjennom hodet på meg, når eg etter å ha sendt mld til Jordmora vår her nordpå (ei strålande, fantastisk dame vel og merke) om kor raskt kan eg få kontrollultralyd - eg kjem nordover til påske? Og får mld tilbake; Å kjære vene!! ..... Vi ordnar dette -.-
Påska kom og gjekk, og derpå alle vårens festligheiter.
Ein normal reaksjon hadde vel vore å seie frå til familie og vener og skule om situasjonen, men eg klarte det ikkje; Eg skamma meg nemleg! Så inderleg! Og sjølv om eg veit at eg hadde INGEN grunn til det, eg var både godt gift og alt, så skamma eg meg.
Eg var plutseleg berre ho som ikkje klarte å "knipe saman". Skal seies at me brukte prevensjon, så sjangsen skulle også denne gongen vere minimal for at eg skulle bli gravid, men eg har då to andre som er bevis på at prevensjon ikkje alltid fungerar. No har eg 3!
Var kun 3 stk som fekk vite utenom legen; jordmora, og ei kusine og ei venninne som budde i Kristiansand.
Eller 6 når eg tenkjer meg om; tannlegen (skulle egentleg operere ut 4 stk visdomstenner), kiropraktoren og fysioterapeuten fekk og vite, av naturlege årsakar.
Det tok ei stund før eg sa fra fyrst til skulen via min fastlege, men eg fekk ikkje særleg tilrettelegging av skulen. Blei tilslutt sjukemeldt - igjen. Nok ein ting å leggje på skammen..
Eg klarte ikkje å sjå at det at eg bar fram eit heilt liv, var noke positivt, fordi det tok frå meg så mykkje av det EG ynskja å gjere. Eg kunne ikkje fungere optimalt, hadde lavt immunforsvar, hadde lungebetennelse på lungebetennelse. Infeksjonar hit og dit. Eg kunne ikkje studere på skulen, eg var konstant sliten, og mannen min jobba i Sør-Korea, og eg følte meg som ein navla byrde for han; han har det jo ikkje bra når eg ikkje har det bra.
Eg og ongane kjørte til Sandnes og feira 17.mai hos ei svigerinne m. fam. Dagen etter får me tlf om at svigermor var innlagt på sjukehus med infeksjon og alvorleg organsvikt, og lagt i kunstig koma. Og siden eg var så mykkje "sjuk" og me hadde vore der på besøk, så var det nok min feil. Mannen min sa derfor at eg skulle seie kva for slags "sjuk" eg var. Då var svaret; "kva tenkjer me egentleg på?! Hadde me ikkje nok med dei to me hadde!?"
Enda meir skamfull!
Eg var sliten, såå enormt sliten, eg skjulte det så godt eg kunne, men då LilleKnøttet <3 blei skikkeleg sjuk, mannen ute, eg måtte balansere mellom innleggelser, permer for å kunne levere og hente eldstemann i bhg, måtte få soveperm heime på natta fordi eg ikkje fekk egen seng til meg og eldstemann på sjukehuset. Alle eg kjente sørpå var jo studentar og hadde eksamenar i denne tida, dermed var det lite hjelp å få.
Nok var nok! Etter ei veke slik, med dårleg samvete på toppen fordi eg ikkje kunne besøke mi svigermor på sjukehuset i Arendal som svevde mellom liv og død, var det nok! Eg gav klar beskjed til mannen min om at enten så fekk han skaffe seg jobb heime på land, eller så var me nødt til å flytte nordover. Familien min visste enda ikkje at me venta nr3, men dei kunne i alle fall hjelpe og avlaste meg i slike vanskelege perioder.
Min pappa fekk vite at me skulle flytte nordover fordi han måtte gå på visningar for oss, av naturlege årsakar.
Ei veke, halvanna etter dette, var huskjøpet i boks!
Ting letta LITT på eit vis..
Mamma, pappa og syskna mine skulle kome to veker på feriebesøk til oss, fordi me skulle ha barnevelsignelse for LilleKnøtt<3. Dei ankom hos oss, akkurat når me kom heim frå sjukehuset etter 18vekerskontrollen. Hugsar mamma spurde om korleis det gjekk med huskjøp, kor av me svarte at huset vert solgt. Åh, om me visste kven som hadde kjøpt?
Ja, det var oss det! :D Også tok eg fram ULbileta frå stelleveska; "og dette er orsaka til at me vel å flytte"..
Mamma heldt på å gå i bakken!
Det hadde alt vore min reaksjon mange mnd det.. I løpet av to veker var me pakka ut av leiligheita, og eg og ongane reiste nordover, men mannen samstundes reiste på jobb igjen..
Nordpå kunne eg byrje med "nesting".. Eller det vil sei; eg fekk tankane mine bort på noke meir konstruktivt.
Med flytting innebærer legebytte;
Eg må seie, at eg dog den beste fastlegen m.familie der søre. Under avslutningshelga til skulen, så hjelp dei meg med babyen så eg kunne prøve og slappe litt av. Han var nok bra bekymra for meg, Doktoren, men det hadde nok eg og vore om eg var i hans sko. Og med rette.
Eg hadde behov for tett oppfylgjing i sv.skapet av fastlege og jordmor, grunnet svangerskapsangst, og symptomar på sv.skapsdepresjon, noke eg var bestemt på å unngå. Eg har vore i "mørket" før og hadde inga planar om å havne i det med ongar inne i bilete.
Eg har eit ynskje heile vegen å vere den beste eg kan vere for mine små. Eg fekk ein ny fastlege som prata med min forrige fastlege for å "bli kjent" med den medisinske meg, slik at eg skulle få overgangen enklast mogleg. Dette var noke EG ba om.
Eg hadde timar hos rådgivande jordmor på sjukehuset også, fekk (så langt det lar seg gjere) skrevet ned og forklart korleis eg ville ha fødselen og kven som skulle få vere til stades under fødselen. Eg gjorde det eg og ressursane rundt meg kunne for å hindre at eg skulle få fødselsdepresjon.
Forts. følger..
onsdag 6. februar 2013
ANGST og depresjon
Jeg skal bare rett og slett starte rett på med et PANG! :P hehe
Here we go:
ANGST!! Mange syns av en eller annen årsak at det er et skummelt ord..?? ANGST liksom. Det er jo ikke noe skummelt med ordet i seg selv.. AAAANGST!! Merker du det i kroppen når du leser ordet?
Problemet er ofte at en med angst overanalyserer den minste ting. Man treffes gamle kjente på gata og der var det i gang - hva var det blikket???
Nå er jo ikke jeg ekspert, men heller en med kraftig erfaring på området, både selverfart og via andre.
Også skal det jo sies at ALLE har angst til tider, og den som påstår noe annet, bør kanskje tenke seg om en og annen gang til. Forskjellen er nok bare styrken på den! :)
Jeg har angst og jeg legger ikke skjul på det lenger - noe holder jeg jo for meg selv, men er det noe sier jeg det som oftest. Og jeg er til tider deprimert.
Det kan være ting fra fortida som dukker opp i hodet mitt uanmeldt og uønsket, men det kan også være nye ting som trigger.
Når jeg har sånne små depresjonsperioder, og jeg føler meg tappa for energi, så er det ikke greit eller barebare "å reise seg opp og drite i det"!
Det er tungt! Og jeg skal faktisk få lov til å ha det tungt, så lenge jeg ikke drukner meg selv i det. Det er DA det kan bli ille..
Jeg er for eksempel LIVREDD (!!) for FLÅTT! :O Det er ikke tull engang! Jeg er så redd at jeg TØRR IKKE gå i skogen her sørpå, og plukke bær sammen med sønnen min og evt mannen min når vi er kommet i august! IKKE KATTA ALTSÅ om jeg setter min fot i skauen og!
Det eeeer så deilig å være HEIME nordpå på sommern og bare slippe ungen løs på gresset, og slippe å tenke på den slags ukvemsdyr!! :D
Jeg får fnatt av å sende gutten i bhg når jeg vet de skal ut på tur i skogen rundt bhg da!
Det er kanskje tull synes du, men jeg er grav alvorlig. Jeg går kronisk med en klump i magen da - pga FLÅTT! Et lite dyr - hvorav bare rundt 15% av dem inneholder bakterien som skremmer livskjiten ut av meg!
Akkurat der er jeg litt som menn, jeg får bare med meg det om bakterien, en liten del av hele setninga. Og selv om jeg skrev det, så var det det om bakterien som bet seg fast (ironisk nok...)
Hele svangerskapet slet jeg med ANGST. ANGST for det meste egentlig. Jeg som hele første svangerskap gikk rundt å sa (og jeg mente det), at det er jo ikke noe å være redd for! Jeg vet jo ikke hva jeg går til, så hvorfor gå rundt å bekymre meg. Ungen må jo ut uansett! Har ikke noe valg der :D
Men denne gangen visste jeg, jeg visste altfor mye om alt og ingenting i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mye av angsten sitter igjen enda, men jeg tenker at det er bedre at jeg er åpen om det enn at jeg skal skjule og fortrenge det hele. Det hjelper verken meg eller andre i å forstå hvordan jeg har det.
Det med ANGSTEN ble ikke bedre at jeg allerede tiiidlig i svangerskapet slet med kraftige og jevne kynnere.. Og at jeg ikke lenge før jeg ble gravid hadde prolaps i ryggen - noe som gjorde til at jeg slet med veldige bekkensmerter i tillegg. For dem som ikke vet hva DET er, så er det som om enten at bekkenet holder på å kollapse evt at du konstant går med en "ball" mellom føttene - uansett så er det IKKE behagelig! :P
Midt på sommeren, mens vi var på ferie nordpå - endte det nesten med innleggelse fordi kynnerne var så sterke og jevne. På sykhuset var de litt bekymra for at det kunne være fødselen starta tidlig, det var det ikke, og jeg slapp heldigvis innleggelse. Situasjonen i seg selv gjorde meg nervøs og redd. Livredd for at noe skulle være galt!
De sa til meg; det går heeelt sikker bare bra! Jeg tenkte jo likevel inni meg; JEG VET DET"!!! Men jeg har da vel lov å være redd jeg og! Og hva om det faktisk er noe galt?? Dere tar det jo ikke alvorlig!?....
Og tankene ville ikke slippe taket! Dette gikk jeg med i resten av svangerskapet!
Noen uker før fødselen fikk jeg høyt blodtrykk - den av typen undertrykket høyt. Og det kan være
Nå er ikke jeg ute etter å komme med skremselshistorier, og fordi jeg alt i alt hadde jeg en fantastisk fødsel - hadde faktisk ikke smerter før akkurat idet ho kom ut, men etter det hadde jeg også smerter til gangs! :O
Begynte å blø ganske heavy etter omtrent tre kvarter - og det var koagulert blod, og jordmødrene så litt skeptisk ut kan du si.. Litt sånn "hva er dette fornoe og hva kan det komme av??" Jeg ble jo DRIIITREDD, og mannen min visste ikke helt hva han skulle gjøre, men hadde ikke han vært der ..
Jeg trodde jeg skulle dø!
Nå kommer dere sikkert til å le, men de smertene var vel sannsynligvis veldig sterke riesmerter. (Noe jeg ikke kjente så mye på under noen av fødslene - hehe ;))
De satte meg på både antikoagulerende væske og Syntocinondrypp (oxytocin) - sistnevnte er hormonet i kroppen som får livmora til å trekke seg sammen og skaper melkeproduksjonen og utdrivingen. Og det var også sistnevnte som skapte "dødssmertene" jeg hadde i nesten 3,5 time :D
ANGST og DEPRESJON kommer og går i den forbindelse. Er jo ikke noe gøy å bli helt fra seg pga det, men det hjelper å være åpen om det og fortelle det, på den måten kan jeg også kontrollere angsten og depresjon.
Har vært til samtale om dette, og h*n syns at jeg er flink og virker å ha go' kontroll på angsten likvel :)
Noe jeg da vet, men det er når det står på, det fort er litt vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.. Og da er det godt å snakke med f.eks mannen min eller eventuelt skrive om det.
Det mange ikke vet, er hvordan man skal håndtere eller takle om du vil folk med angst.
Folk har for lett for å si; "Ta det med ro, alt ordner seg til slutt." eller "senk skuldrene", "ikke tenk på det!", "du bekymrer deg for mye", "slutt å tenk", "DET er jo ikke noe å være redd for", osv, osv..
Du har jo også dem som ikke orker å svare deg når du sender mld eller ringer.
De som spør; hei! Hvordan går det? - og egentlig ikke gir seg katta i det eller har tid til å høre svaret...
Dette gir også grobunn for ANGST og evt depresjon.
Endel vil si, som hs sa i dag f.eks, "Ja, men det er jo helt normalt og være bekymra for ungen når han i perioder (noen få dager innimellom) nekter å spise... Du ser jo at han får nok! :) "
Joda, jeg ser jo det, men det er ikke det det hele går ut på.
For eksempel i dette tilfelle, det jeg gjør er, at jeg inni meg får helt panikk! Får rett og slett noia!
Også begynner jeg å tenke (joda, har hørt det før "slutt å tenk!") og skal analysere.
Hvorfor spiser han ikke?
Er jo ikke noe galt med maten..
Er han syk? Har han vondt noe sted?
Hva gjør jeg galt?
Å Kjære JESUS!! Er jeg en dårlig mor siden jeg ikke får i ungen min mat engang!?
Jeg må jo være en dårlig mor .. *Sukk*
Andre får det jo til..??
Hva kan jeg gjøre for å få han til å spise?
- I dette tilfelle er ofte svaret; Kjøttkaker! ;D
Som du ser så kan jeg selv se at der er litt sånn småtteit mye av tankene, men - jeg gjentar MEN (!!), det er ikke alltid slik at jeg kontrollerer disse tankene med en gang de kommer. De MÅ bearbeides litt.
Det er også ofte slik at hodet vil, men kroppen nekter å være med på det - eller motsatt. DET er både fysisk og psykisk slitsomt!
Tenker derfor at det er greit å være åpen om det!
Møter du en person med angst og du ikke har tid eller orker å høre et evt svar på "hvordan går det?", SÅ IKKE STILL SPM!! Det går an å bare si "Heihei!", og evt legge til et "hyggelig å se deg!" hvis du absolutt må :)
ANGST og DEPRESJON er tabu i samfunnet, vi vet det er der, men vil helst ikke snakke om det. Enten vi selv har det eller vet andre har det.
Det er tragisk syns jeg. For selv om vi kanskje er MER redd og SLITER med litt andre ting enn det DU gjør, så er vi fortsatt mennesker med sosiale behov!
Men vi trenger kanskje litt flere BEKREFTELSER fra folk, at de faktisk ER DER for oss!
Ikke planlegg ting du egentlig ikke har tid til. Planlegger du å møtes, så møtes eller si fra et stykke på forhånd om mulig, ikke bare la vær å dukke opp!
En person med ANGST vil dessverre sannsynligvis begynne å surre dette i hodet sitt, og kanskje tilslutt komme fram til at det h*n det er noe feil med, siden du aldri kom eller sa fra!
Alle kan jo glemme fra tid til annen - her er jeg ekspert, men jeg prøver i allefall så godt jeg kan.
Grunnen til at jeg skriver ANGST slik, er fordi jeg vil få fram et poeng. Og å framheve ordet ANGST på den måten, tror jeg gjør akkurat det.
Det blir nemlig for fort slik at ANGST forsvinner i mengden. Det vil jeg ha slutt på!
Sånn! Da tror jeg at jeg fikk med meg det meste av det jeg ville skrive her..
Ønsker alle en angstFRI og GOD dag!
God Bless! :)
Here we go:
ANGST!! Mange syns av en eller annen årsak at det er et skummelt ord..?? ANGST liksom. Det er jo ikke noe skummelt med ordet i seg selv.. AAAANGST!! Merker du det i kroppen når du leser ordet?
Problemet er ofte at en med angst overanalyserer den minste ting. Man treffes gamle kjente på gata og der var det i gang - hva var det blikket???
Nå er jo ikke jeg ekspert, men heller en med kraftig erfaring på området, både selverfart og via andre.
Også skal det jo sies at ALLE har angst til tider, og den som påstår noe annet, bør kanskje tenke seg om en og annen gang til. Forskjellen er nok bare styrken på den! :)
Jeg har angst og jeg legger ikke skjul på det lenger - noe holder jeg jo for meg selv, men er det noe sier jeg det som oftest. Og jeg er til tider deprimert.
Det kan være ting fra fortida som dukker opp i hodet mitt uanmeldt og uønsket, men det kan også være nye ting som trigger.
Når jeg har sånne små depresjonsperioder, og jeg føler meg tappa for energi, så er det ikke greit eller barebare "å reise seg opp og drite i det"!
Det er tungt! Og jeg skal faktisk få lov til å ha det tungt, så lenge jeg ikke drukner meg selv i det. Det er DA det kan bli ille..
Jeg er for eksempel LIVREDD (!!) for FLÅTT! :O Det er ikke tull engang! Jeg er så redd at jeg TØRR IKKE gå i skogen her sørpå, og plukke bær sammen med sønnen min og evt mannen min når vi er kommet i august! IKKE KATTA ALTSÅ om jeg setter min fot i skauen og!
Det eeeer så deilig å være HEIME nordpå på sommern og bare slippe ungen løs på gresset, og slippe å tenke på den slags ukvemsdyr!! :D
Jeg får fnatt av å sende gutten i bhg når jeg vet de skal ut på tur i skogen rundt bhg da!
Det er kanskje tull synes du, men jeg er grav alvorlig. Jeg går kronisk med en klump i magen da - pga FLÅTT! Et lite dyr - hvorav bare rundt 15% av dem inneholder bakterien som skremmer livskjiten ut av meg!
Akkurat der er jeg litt som menn, jeg får bare med meg det om bakterien, en liten del av hele setninga. Og selv om jeg skrev det, så var det det om bakterien som bet seg fast (ironisk nok...)
Hele svangerskapet slet jeg med ANGST. ANGST for det meste egentlig. Jeg som hele første svangerskap gikk rundt å sa (og jeg mente det), at det er jo ikke noe å være redd for! Jeg vet jo ikke hva jeg går til, så hvorfor gå rundt å bekymre meg. Ungen må jo ut uansett! Har ikke noe valg der :D
Men denne gangen visste jeg, jeg visste altfor mye om alt og ingenting i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mye av angsten sitter igjen enda, men jeg tenker at det er bedre at jeg er åpen om det enn at jeg skal skjule og fortrenge det hele. Det hjelper verken meg eller andre i å forstå hvordan jeg har det.
Det med ANGSTEN ble ikke bedre at jeg allerede tiiidlig i svangerskapet slet med kraftige og jevne kynnere.. Og at jeg ikke lenge før jeg ble gravid hadde prolaps i ryggen - noe som gjorde til at jeg slet med veldige bekkensmerter i tillegg. For dem som ikke vet hva DET er, så er det som om enten at bekkenet holder på å kollapse evt at du konstant går med en "ball" mellom føttene - uansett så er det IKKE behagelig! :P
Midt på sommeren, mens vi var på ferie nordpå - endte det nesten med innleggelse fordi kynnerne var så sterke og jevne. På sykhuset var de litt bekymra for at det kunne være fødselen starta tidlig, det var det ikke, og jeg slapp heldigvis innleggelse. Situasjonen i seg selv gjorde meg nervøs og redd. Livredd for at noe skulle være galt!
De sa til meg; det går heeelt sikker bare bra! Jeg tenkte jo likevel inni meg; JEG VET DET"!!! Men jeg har da vel lov å være redd jeg og! Og hva om det faktisk er noe galt?? Dere tar det jo ikke alvorlig!?....
Og tankene ville ikke slippe taket! Dette gikk jeg med i resten av svangerskapet!
Noen uker før fødselen fikk jeg høyt blodtrykk - den av typen undertrykket høyt. Og det kan være
Nå er ikke jeg ute etter å komme med skremselshistorier, og fordi jeg alt i alt hadde jeg en fantastisk fødsel - hadde faktisk ikke smerter før akkurat idet ho kom ut, men etter det hadde jeg også smerter til gangs! :O
Begynte å blø ganske heavy etter omtrent tre kvarter - og det var koagulert blod, og jordmødrene så litt skeptisk ut kan du si.. Litt sånn "hva er dette fornoe og hva kan det komme av??" Jeg ble jo DRIIITREDD, og mannen min visste ikke helt hva han skulle gjøre, men hadde ikke han vært der ..
Jeg trodde jeg skulle dø!
Nå kommer dere sikkert til å le, men de smertene var vel sannsynligvis veldig sterke riesmerter. (Noe jeg ikke kjente så mye på under noen av fødslene - hehe ;))
De satte meg på både antikoagulerende væske og Syntocinondrypp (oxytocin) - sistnevnte er hormonet i kroppen som får livmora til å trekke seg sammen og skaper melkeproduksjonen og utdrivingen. Og det var også sistnevnte som skapte "dødssmertene" jeg hadde i nesten 3,5 time :D
ANGST og DEPRESJON kommer og går i den forbindelse. Er jo ikke noe gøy å bli helt fra seg pga det, men det hjelper å være åpen om det og fortelle det, på den måten kan jeg også kontrollere angsten og depresjon.
Har vært til samtale om dette, og h*n syns at jeg er flink og virker å ha go' kontroll på angsten likvel :)
Noe jeg da vet, men det er når det står på, det fort er litt vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.. Og da er det godt å snakke med f.eks mannen min eller eventuelt skrive om det.
Det mange ikke vet, er hvordan man skal håndtere eller takle om du vil folk med angst.
Folk har for lett for å si; "Ta det med ro, alt ordner seg til slutt." eller "senk skuldrene", "ikke tenk på det!", "du bekymrer deg for mye", "slutt å tenk", "DET er jo ikke noe å være redd for", osv, osv..
Du har jo også dem som ikke orker å svare deg når du sender mld eller ringer.
De som spør; hei! Hvordan går det? - og egentlig ikke gir seg katta i det eller har tid til å høre svaret...
Dette gir også grobunn for ANGST og evt depresjon.
Endel vil si, som hs sa i dag f.eks, "Ja, men det er jo helt normalt og være bekymra for ungen når han i perioder (noen få dager innimellom) nekter å spise... Du ser jo at han får nok! :) "
Joda, jeg ser jo det, men det er ikke det det hele går ut på.
For eksempel i dette tilfelle, det jeg gjør er, at jeg inni meg får helt panikk! Får rett og slett noia!
Også begynner jeg å tenke (joda, har hørt det før "slutt å tenk!") og skal analysere.
Hvorfor spiser han ikke?
Er jo ikke noe galt med maten..
Er han syk? Har han vondt noe sted?
Hva gjør jeg galt?
Å Kjære JESUS!! Er jeg en dårlig mor siden jeg ikke får i ungen min mat engang!?
Jeg må jo være en dårlig mor .. *Sukk*
Andre får det jo til..??
Hva kan jeg gjøre for å få han til å spise?
- I dette tilfelle er ofte svaret; Kjøttkaker! ;D
Som du ser så kan jeg selv se at der er litt sånn småtteit mye av tankene, men - jeg gjentar MEN (!!), det er ikke alltid slik at jeg kontrollerer disse tankene med en gang de kommer. De MÅ bearbeides litt.
Det er også ofte slik at hodet vil, men kroppen nekter å være med på det - eller motsatt. DET er både fysisk og psykisk slitsomt!
Tenker derfor at det er greit å være åpen om det!
Møter du en person med angst og du ikke har tid eller orker å høre et evt svar på "hvordan går det?", SÅ IKKE STILL SPM!! Det går an å bare si "Heihei!", og evt legge til et "hyggelig å se deg!" hvis du absolutt må :)
ANGST og DEPRESJON er tabu i samfunnet, vi vet det er der, men vil helst ikke snakke om det. Enten vi selv har det eller vet andre har det.
Det er tragisk syns jeg. For selv om vi kanskje er MER redd og SLITER med litt andre ting enn det DU gjør, så er vi fortsatt mennesker med sosiale behov!
Men vi trenger kanskje litt flere BEKREFTELSER fra folk, at de faktisk ER DER for oss!
Ikke planlegg ting du egentlig ikke har tid til. Planlegger du å møtes, så møtes eller si fra et stykke på forhånd om mulig, ikke bare la vær å dukke opp!
En person med ANGST vil dessverre sannsynligvis begynne å surre dette i hodet sitt, og kanskje tilslutt komme fram til at det h*n det er noe feil med, siden du aldri kom eller sa fra!
Alle kan jo glemme fra tid til annen - her er jeg ekspert, men jeg prøver i allefall så godt jeg kan.
Grunnen til at jeg skriver ANGST slik, er fordi jeg vil få fram et poeng. Og å framheve ordet ANGST på den måten, tror jeg gjør akkurat det.
Det blir nemlig for fort slik at ANGST forsvinner i mengden. Det vil jeg ha slutt på!
Sånn! Da tror jeg at jeg fikk med meg det meste av det jeg ville skrive her..
Ønsker alle en angstFRI og GOD dag!
God Bless! :)
søndag 3. februar 2013
Amming - på godt og vondt
For 2 år siden ble jeg mamma til verdens herligste lille gutt <3;
 |
| <3 LilleVenn<3 |
Hadde nok av melk, var ikke det, men jeg hadde veldig treg utdriving som de kaller det for. 2 dager etter fødselen fikk jeg Syntocinonspray - et hormonpreparat med oxytocin som er det hormonet som får utdrivingen i gang. Det er også et middel som brukes for å fart i riene under en fødsel. Og siden LilleVenn<3 gikk 10% ned i vekt fikk han også tillegg via liten kopp eller med sånn plastsprøyte.
Dette hjalp på, men den første 1,5 mnd var jeg avhengig av å ha denne sprayen for å få tømt puppene skikkelig.
Så løsna det og jeg hadde til dels nesten for mye melk :P
Jeg pumpa i tillegg for å få tømt, og hadde et lager med melk :P
Da LilleVenn<3 var 7mnd, ville han ikke mer. Greit nok - var storfornøyd med å ha hatt mulighet til å amme så lenge HAN ville ha, og jeg hadde fullamma hele veien :D
Og selv om det kanskje var litt trist, så gjorde det også at jeg fikk mulighet til å få brystreduksjon tidlig :)
 |
| Redusert og fornøyd ;)) |
2.november 2011 ble jeg kraftig redusert kan man si :)
Selv om jeg hadde litt småsmerter, var jeg storfornøyd med å endelig ha fått letta på tyngda :))
En bakdel med å ha reduksjon er at man kan miste muligheten med å amme.
5 - 6mnd ut i svangerskapet fikk jeg - hold dere fast, RÅMELK! Jeg ville ha mulighet til å amme!
Mitt forhold til å amme var både på godt og vondt. Jeg hadde forrige gang i starten slitt med både betennelse og også det å nesten miste brystvorta pga at jeg var så sår. Helt forferdelig! Men likevel var det noe av det herligste og beste - det å amme. Den følelsen av å kunne mestre noe slikt, som ikke er en selvfølge for noen nybakt mamma, var utrolig! :) |
| For meg var ikke dét så nøye. Jeg brydde meg kun om å bli bedre i ryggen, noe jeg også ble. Men jeg fikk også en prolaps i nedre del av ryggen som en mot-effekt av mindre tyngde på overkroppen, ca 3 mnd etter. Så ble jeg gravid igjen omtrent en mnd etter dette, midt alt av behandling og opptrening .. |
5 - 6mnd ut i svangerskapet fikk jeg - hold dere fast, RÅMELK! Jeg ville ha mulighet til å amme!
Så når jeg nå ensa muligheten til å kanskje kunne oppleve den følelsen igjen - utrolig!
 |
| CTG |
Tiden gikk og fødselen kom.
Allerede da fødselen var i gang gav jeg beskjed om at jeg hadde hatt operasjon og at jeg hadde også fått syntocinon forrige gang.
LilleKnøtt<3 ble lagt til puppen og ho saug som bare det :)
Men jeg merka ganske raskt at her var ikke alt som det skulle og la merke til at både på måten ho oppførte seg på på natta og ved at ho føltes lettere enn da ho var født. Ba derfor om kontroll på vekta - og joda, ho hadde gått altfor mye ned i vekt, og vi tok kontrollvekt før og etter måltid, og det viste seg at jeg hadde rett. Jeg ba derfor om syntocinon, men først ville de ikke gi meg det fordi det bare var gått et døgn. Så utpå dagen 2 døgn etter fødsel, og jordmora som tok imot LilleVenn<3 kom på vakt, ble det tatt alvorlig og jeg fikk syntocinon.
 |
| <3 LilleKnøtt <3 |
Dog, da var det allerede to little to late. LilleKnøtt<3 fikk morsmelkerstatning(mme)PÅ FLASKE av alle absurde ting (!!), og nekta derfor i 4 dager å ta puppen og jeg var nødt å pumpe, noe som har visst seg å være et mareritt! Vet ikke om det har med operasjonen og gjøre eller ikke, men når jeg pumper, kjennes det ut som at hele aortaområdet er på god vei å riiives av!
Det er heeelt forferdelig! Til slutt gav ho seg over, mn pga de 4 dagene - sannsynligvis, kan jeg på laaangt nær fullamme. Det spør jo om jeg hadde kunna det i utgangspunktet, men det er litt sårt at jeg ikke fikk muligheten til å finne ut om jeg hadde kunna det ved at barseldamene hadde gitt mme på enten sprøyte eller med medisinkopp, i stedet for flaske.
Etter at ho begynte å ta puppen var jeg nødt å gi ho litt flaske først slik at ho var rolig nok til å ta puppen.
Da helsesøster(hs) var på besøk 2 uker etter fødsel, fikk jeg skryt for å ikke gi meg. OG dét gav meg enda mer styrke til å fortsette.
Ved 6ukers kontrollen fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk, og jeg måtte jo si som sant var, at det til tider var et mareritt og hadde flere ganger hatt lyst å gi opp.
Hs sa til meg at det at jeg - til tross for slit, har ønska og gidda og vært så sta nok til å fortsette har bare vært pluss for LilleKnøtt<3, men om jeg selv kjente at nok var nok og at det ble så slitsomt at jeg ikke hadde overskudd til fortsette, så var det min avslutning å ta - ingen andres! ;) Dét også gav meg styrke.
også med tanke på at jeg har slitt mye med angst og smått depresjoner etter jeg fikk prolaps og siden ble gravid oppi det hele, har det vært vanskelig å slite med amminga.
Har hatt en periode på vel 1 mnd som har flott med tanke på amming - har ikke kunna fullamma selvsagt, men har amma så mye jeg har kunnet.
Litt fram og tilbake, mye tårer og tunge stunder, kos og glede, og opp og ned humørmessig, og frustrasjon - ikke minst FRUSTRASJON, bestemte jeg meg for at NÅ er det NOK!
Det har vært utrolig og fantastisk - slitsomt og til tider vondt, men utrolig og fantastisk likevel.
Men nå er det nok. Ho ser ut til å ha det greit med bare flaske, foreløpig er jeg i nedtrapping, må jo tømme meg også. OG siden jeg ikke takler å pumpe må jeg bare takle være litt småsår fram til jeg har såpass lite melk igjen at jeg ikke trenger releaf'en ved å legge ho til puppen.
 |
| <3Kosetid<3 |
Og det å se at ho koser seg glugg på puppen , den følelsen er like utrolig som forrige gang. Og det at jeg har faktisk fått det til - mer enn mange, etter å ha hatt en brystreduksjon og til tross for at barseldamene vendte ho med flaske, det å amme.
Det er dette som har holdt meg gående så lenge, som har gjort at jeg i det hele tatt har gidda og fortsette. Og det har jo bare vært et pluss også for hennes del. Jeg har tro på at det har vært med på å holde ho frisk gjennom en heftig influensasesong - bl.a.
Nå vet ikke jeg helt hva som var poenget med dette innlegget, men jeg håper at det kan være til hjelp på ene eller andre måten for noen.
Men jeg vil avslutte innlegget med å si at det er ikke en selvfølge å kunne amme, men om man kan, om man ønsker og om man får det til - det er verdt å prøve. Og får man det ikke til, om man ikke ønsker og om man ikke kan, så er ikke det et nederlag!
Tenk heller på det fantastiske; DU har vært med å skape liv!
 |
| <3 Søskenkjærlighet <3 |
Abonner på:
Innlegg (Atom)