Amming - på godt og vondt

For 2 år siden ble jeg mamma til verdens herligste lille gutt <3;

<3 LilleVenn<3

, og jeg hadde bestemt meg for å prøve å amme. Det tok litt tid før jeg klarte å få det til skikkelig.
Hadde nok av melk, var ikke det, men jeg hadde veldig treg utdriving som de kaller det for. 2 dager etter fødselen fikk jeg Syntocinonspray - et hormonpreparat med oxytocin som er det hormonet som får utdrivingen i gang. Det er også et middel som brukes for å fart i riene under en fødsel. Og siden LilleVenn<3 gikk 10% ned i vekt fikk han også tillegg via liten kopp eller med sånn plastsprøyte.
Dette hjalp på, men den første 1,5 mnd var jeg avhengig av å ha denne sprayen for å få tømt puppene skikkelig.
Så løsna det og jeg hadde til dels nesten for mye melk :P
Jeg pumpa i tillegg for å få tømt, og hadde et lager med melk :P

Da LilleVenn<3 var 7mnd, ville han ikke mer. Greit nok - var storfornøyd med å ha hatt mulighet til å amme så lenge HAN ville ha, og jeg hadde fullamma hele veien :D
Og selv om det kanskje var litt trist, så gjorde det også at jeg fikk mulighet til å få brystreduksjon tidlig :)

Redusert og fornøyd ;))

2.november 2011 ble jeg kraftig redusert kan man si :)
Selv om jeg hadde litt småsmerter, var jeg storfornøyd med å endelig ha fått letta på tyngda :))

En bakdel med å ha reduksjon er at man kan miste muligheten med å amme.

For meg var ikke dét så nøye. Jeg brydde meg kun om å bli bedre i ryggen, noe jeg også ble. Men jeg fikk også en prolaps i nedre del av ryggen som en mot-effekt av mindre tyngde på overkroppen, ca 3 mnd etter. Så ble jeg gravid igjen omtrent en mnd etter dette, midt alt av behandling og opptrening .. 

5 - 6mnd ut i svangerskapet fikk jeg - hold dere fast, RÅMELK! Jeg ville ha mulighet til å amme!

Mitt forhold til å amme var både på godt og vondt. Jeg hadde forrige gang i starten slitt med både betennelse og også det å nesten miste brystvorta pga at jeg var så sår. Helt forferdelig! Men likevel var det noe av det herligste og beste - det å amme. Den følelsen av å kunne mestre noe slikt, som ikke er en selvfølge for noen nybakt mamma, var utrolig! :)
Så når jeg nå ensa muligheten til å kanskje kunne oppleve den følelsen igjen - utrolig!

CTG

Tiden gikk og fødselen kom.
Allerede da fødselen var i gang gav jeg beskjed om at jeg hadde hatt operasjon og at jeg hadde også fått syntocinon forrige gang.






LilleKnøtt<3 ble lagt til puppen og ho saug som bare det :)
Men jeg merka ganske raskt at her var ikke alt som det skulle og la merke til at både på måten ho oppførte seg på på natta og ved at ho føltes lettere enn da ho var født. Ba derfor om kontroll på vekta - og joda, ho hadde gått altfor mye ned i vekt, og vi tok kontrollvekt før og etter måltid, og det viste seg at jeg hadde rett.  Jeg ba derfor om syntocinon, men først ville de ikke gi meg det fordi det bare var gått et døgn. Så utpå dagen 2 døgn etter fødsel, og jordmora som tok imot LilleVenn<3 kom på vakt, ble det tatt alvorlig og jeg fikk syntocinon.

<3 LilleKnøtt <3

Dog, da var det allerede to little to late. LilleKnøtt<3 fikk morsmelkerstatning(mme)PÅ FLASKE av alle absurde ting (!!), og nekta derfor i 4 dager å ta puppen og jeg var nødt å pumpe, noe som har visst seg å være et mareritt! Vet ikke om det har med operasjonen og gjøre eller ikke, men når jeg pumper, kjennes det ut som at hele aortaområdet er på god vei å riiives av!
Det er heeelt forferdelig! Til slutt gav ho seg over, mn pga de 4 dagene - sannsynligvis, kan jeg på laaangt nær fullamme. Det spør jo om jeg hadde kunna det i utgangspunktet, men det er litt sårt at jeg ikke fikk muligheten til å finne ut om jeg hadde kunna det ved at barseldamene hadde gitt mme på enten sprøyte eller med medisinkopp, i stedet for flaske.
Etter at ho begynte å ta puppen var jeg nødt å gi ho litt flaske først slik at ho var rolig nok til å ta puppen.



Da helsesøster(hs) var på besøk 2 uker etter fødsel, fikk jeg skryt for å ikke gi meg. OG dét gav meg enda mer styrke til å fortsette.
Ved 6ukers kontrollen fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk, og jeg måtte jo si som sant var, at det til tider var et mareritt og hadde flere ganger hatt lyst å gi opp.
Hs sa til meg at det at jeg - til tross for slit, har ønska og gidda og vært så sta nok til å fortsette har bare vært pluss for LilleKnøtt<3, men om jeg selv kjente at nok var nok og at det ble så slitsomt at jeg ikke hadde overskudd til fortsette, så var det min avslutning å ta - ingen andres! ;) Dét også gav meg styrke.
også med tanke på at jeg har slitt mye med angst og smått depresjoner etter jeg fikk prolaps og siden ble gravid oppi det hele, har det vært vanskelig å slite med amminga.
Har hatt en periode på vel 1 mnd som har flott med tanke på amming - har ikke kunna fullamma selvsagt, men har amma så mye jeg har kunnet.

Så for noen uker siden begynte LilleKnøtt<3 å klø noe sykt i gommene, noe som resulterte i at ho begynte å gnage og bite på puppene mine - mine flotte 40tusenkroners pupper! ;D (måtte bare poengtere det faktum) :P
Litt fram og tilbake, mye tårer og tunge stunder, kos og glede, og opp og ned humørmessig, og frustrasjon - ikke minst FRUSTRASJON, bestemte jeg meg for at NÅ er det NOK!
Det har vært utrolig og fantastisk - slitsomt og til tider vondt, men utrolig og fantastisk likevel.
Men nå er det nok. Ho ser ut til å ha det greit med bare flaske, foreløpig er jeg i nedtrapping, må jo tømme meg også. OG siden jeg ikke takler å pumpe må jeg bare takle være litt småsår fram til jeg har såpass lite melk igjen at jeg ikke trenger releaf'en ved å legge ho til puppen.

<3Kosetid<3

JA (!), det er utrolig kos og fantastisk det å kunne amme. Den følelsen har vært der hele veien.
Og det å se at ho koser seg glugg på puppen , den følelsen er like utrolig som forrige gang. Og det at jeg har faktisk fått det til - mer enn mange, etter å ha hatt en brystreduksjon og til tross for at barseldamene vendte ho med flaske, det å amme.
Det er dette som har holdt meg gående så lenge, som har gjort at jeg i det hele tatt har gidda og fortsette. Og det har jo bare vært et pluss også for hennes del. Jeg har tro på at det har vært med på å holde ho frisk gjennom en heftig influensasesong - bl.a.


Nå vet ikke jeg helt hva som var poenget med dette innlegget, men jeg håper at det kan være til hjelp på ene eller andre måten for noen.
Men jeg vil avslutte innlegget med å si at det er ikke en selvfølge å kunne amme, men om man kan, om man ønsker og om man får det til - det er verdt å prøve. Og får man det ikke til, om man ikke ønsker og om man ikke kan, så er ikke det et nederlag!

Tenk heller på det fantastiske; DU har vært med å skape liv!

<3 Søskenkjærlighet <3