Ny giv nok ein gong

Eg er på Sunnaas sjukehus for oppfølging i rehabilitering. Eg fekk endeleg, i mars 2017, eit namn og forklaring på kvifor eg i så mange år har slitt med både smertar og verk i ledd og musklatur, unødig tankespinn, kvifor enkelte medisinar gjer feil utslag. Kvifor eg støtt er sliten og utmatta, uten at det i utgangspunktet finnes ein god grunn til det. Kvifor eg får prolapsar og har utglidningar i rygg og nakke, og betennelser dannes i musklatur, ledd og bindevev utan nokke orsak.
Og mange fleire ting.
Eg har nokke kalt hypermobilt ehler-danlos syndrom.
Og her på Sunnaas får eg hjelp og oppfølging. Eg blir sett og forstått her. Eg møtar andre som slit med same problematikken. Ein problematikk som er svært sjeldan og veldig klompleks. Ein problematikk som IKKJE er "berre psykisk", nokke eg og dessverre svært mange fleir få høyre opp igjennom ein svært lang og tung veg for å bli høyrd, sett, forstått og utreda rett. Ikkje berre innafor denne sjukdommen, men innafor mange andre også.
Litt som at ein må bekrefte ovenfor NAV at ein fortsatt har Downs Syndrom kvart år.
Systemet er vanskeleg, og det finns dessverre mange ignorante toskar der ute i helsevesenet.

Eg er her på opphald no. Kom ned hit 3.januar; nytt år og nye moglegheiter!

Etter eit av dei hardaste haustane eg kan hugse; og der har vore nokken av dei. Men hausten 2017 tok kaka! På alle måtar. Og den har fått meg til å tenkje .... enno meir.
Og her på Sunnaas er dei gode på å hjelpe meg å sortere tankar, og eg får undervisning i div problematikk og kvardagsløysningar som finns.

Eg har mellom anna vore driiitredd for å starte å blogge igjen. Bloggen har vore ei hjelp for meg tidligare, til å tømme tankane mine og sortere.
Og no har eg bruk for å sortere og rydde. Skal regelrett starte ei vårreingjøring i hodet mitt. Igjen.

Og tenkjer å kanskje starte bloggen litt på scratch, men det får eg heller finne ut av etterkvart. Pr no er status i alle fall; Ny giv!

Forts. følger Updates;

Eg fekk ein veldig dyktig fastlege, og han sto på for meg og mine. Det har vore mange tak. Eg kom meg ikkje unna fødselsdepresjonen det til tross, men det var helsestasjonens feil. Den historien kan eg heller kome tilbake til, da den er ganske innvikla.
Me har vore igjennom ganske mange prosessar dei siste 4 åra, berg- og dalbane så det holder, men til tross av at det har vore tøft og slitsomt, så har eg fått mange fleire erfaringar, både positive og negative, som eg ellers ikkje ville hatt.

Eg har oppi alt dette kome over på attføring og aap, eg har starta på sjukepleierstudie på veg mot jordmoryrket - som er drømmen.
I tillegg så har eg vore i utredning for å finne ei forklaring på min smerteproblematikk. I helsesystemet har eg vore ein kasteball. Ting har tatt tid, og det har vore fjell som har vore svært vanskeleg å forsere. Noken er enda ikkje forsert, noken er det, mens andre må forkortes.
Eg er ferdig diagnosert no, men eg har jobba intenst for å kom dit eg er no, og eg er ikkje bra og eg vil aldri bli frisk frå dette. Det er kronisk, men eg kan få symptombedring og -lindring. Tilrettelegging i kvardagen. Er i rehabilitering no, og følges opp av Sunnaas Sjukehus.
Her blir eg godt ivaretatt og eg blir tatt på alvor, samt eg treffer andre med same problematikk.

Eg er heldig da. Mange står i dette heilt aleine. Eg har ein mann som eg elskar og som elskar meg, og stiller opp uansett, når han har moglegheit. Han er fortsatt i same jobben, men han er ferdig med turnus i Sør-Korea. Dei siste 3åra har han hatt sånn "me ringer deg inntil et døgn før du må ut"jobb. Det(!) har vore vanskeleg. Og ALDRI kunne planlegge  - det tar på..
I oktober blei han blant dei mange som er blitt permittert, og permitteringstida; 49 veker!
Og over på dagpengar. Det er slitsomt og skapar masse bekymringar.
Det at både han og meg no er i navsystemet, gjer at med havnar mellom nokre stoler for å kunne få refinansiert lån og div. Og ting er dermed også meir uforutsigbart enn før.
Men me håpar på betre tider no som Mannen<3 har fått seg ny jobb, dog den innebærer 6 mnd kursing i Danmark m. ei veke heime ink reisetid - altså 5 fulle dagar heime.
Så eg har bestemt meg for at det neste halvåret og videre framover, skal eg ha full  fokus på egen helse.
Uansett er det viktigare enn nokon gong at eg har støtte og forståelse frå dei rundt meg.

Framover blir eg å prøve å organisere bloggen litt meir. Den skal fortsatt innehalde kvardagens koas og moro, men eg skal også ha tematikkinnlegg, skal blandt anna prøve å få meir struktur på det. Dei siste to innlegga her har kun gått på oppdatering. Tenkt å skrive om fødselsdepresjonen, om sjukepleierstudiar, om livet som 3barnsmamma, om hundeeigar og om avl, om sjukdommen eg har, og om livet egentleg, berre meir tematisert :)