Stemmeløs og med taleforbud

Om livet bare hadde vært litt enklere..
Jeg har nå vært uten stemme siden lørdag da den begynte å skurre.. *Sukk* Nå er jeg fri og med taleforbud!
Og - for ikke å snakke om at jeg er blitt sykemeldt, og ene sjefen ikke er så veldig gla for det. Som om jeg ønsker å miste stemmen og bli sykemeldt!?
Skjønner ingenting, trodde det var mulig å snakke til den dama (jaja - ikke at det funker nå), men du skjønner.. Vi hadde go kjemi, plutselig endra hu seg. Jeg klarer ikke å fatte hvorfor, for jeg mener at jeg jobber ganske hardt. Og jeg må si at jeg har hatt veldig mange flere timer i arbeid enn jeg får betalt for.
Og - jeg har tatt på meg flere vakter enn kroppen min har takla, det har jeg jo merka når jeg har kommet hjem etter jobb.
Det å være student er ikke en dans på roser og det er ikke mitt problem om hun ikke har den erfaringa, men jeg har erfart det.
Hadde tidenes start på studentlivet. Ny situasjon som høyskolestudent, plutselig var jeg studentrådsleder og hadde syyyykt mye å sette meg inn i på den fronten, samtidig som at jeg var inne i en helt ny jobb som jeg måtte lære rutinene på og det var nye ting hver eneste dag på jobb. I i begynnelsen jobba jeg rimelig mye i forhold til hva jeg fikk gjort av skole arbeid, og studentrådlederstillinga tok veldig mye krefter.
I tillegg hadde - og har enda, mye på tapetet privat. Masse tanker som må sorteres, ting som må bearbeides. Fikk en liten immunsvikt, lavt immunforsvar. Har oppdaga i løpet av høsten en cyste i hvert av brystene mine, og dette er rimelig skremmende. For det første fordi jeg ikke får mammografi, for det andre fordi dem folka på sykhuset tok meg ikke alvorlig, for det tredje fordi jeg gikk å bar på dette alene (vel nesten da) i over en uke før jeg pløste ut med det til Hege (så mye for å ha kontroll..)
og for det fjerde fordi de vokser, særlig den ene - og det er stort sett et tegn på at det er noe galt som ikke er riktig..
Grunnen til at jeg faktisk fant ut dette er fordi jeg er i gang med å søke om å få reduksjon.
Dette har jeg fått avslag på nå for tredje gang, og jeg vet ikke hvor lenge ryggen og nakken min klarer dette.
Jeg må ned i vekt for å få den - JEG MÅ!!
:'(
Det er så slitsomt.
På toppen av hele det store isberget (vel det er mye, men det er faktisk mer enn det igjen.. ), så har jeg en del ting som jeg går igjennom som jeg ikke nevner her fordi det er litt for privat.
Ting som er så tung at jeg tror at hvis jeg hadde blitt kvitt dem tankene og minnene, så hadde jeg i allefall blitt 10 kg lettere og 10 kg nærmere den reduksjonen.
Alt dette har min kjære Butikksjef trolig vansker med å skjønne at kan slite en person ned psykis, slik at man faktisk blir sliten - fysisk sliten.
Kroppen henger faktisk SAMMEN!
Det har jeg funnet ut altså..
Og det at jeg hadde en såkalt "tørkeperiode" i høst gjorde jo ikke saken stort bedre.
Jeg kunne easily fått en sykemelding på alle disse tingene, men det har jeg ikke fått fordi jeg av dem simple grunn mener at det er ikke å være syk i den rette forstand. Men nå - nå er jeg faktisk SYK - S-Y-K!!! Og hun mener - la meg ta det ordrett: "At selv om stemmen er borte så fungerer jo resten av kroppen..." ???
Ja, men hva med kundeservice? Består ikke halve jobben i å behandle kunder? Er jeg den eneste som mener det? Eller tar jeg feil?
Er det galt av meg når jeg har fått virus på stemmebåndet og fått pålagt å være stille - regelrett holde kjeft til jeg er frisk, og godta sykemelding som legen har foreskrevet meg??
Fortell meg er det feil??
Og selv når hun visste at jeg har fått sykemelding og levert den, hadde hun den frekkhet til å bortimot tvinge meg til å jobbe på lørdag, under sykemeldingsperioden fordi hun ikke orka og fikse noen til å ta over for meg. Var det feil av meg da å si at sorry men det går ikke?
Jeg er så skuffa over det hele, men er så gla for at jeg har en sjef som er over henne igjen..
Og til tross for dette har jeg - tro det eller ei, dårlig samvittighet for at jeg er syk..
Og det gjør meg faktisk mer sint - så sint at jeg får lyst til å storgråte, og da savner jeg hjem fordi jeg har ingen skulder å gråte på her nede, noe jeg finner utfattelig leit, fordi jeg skulle ønske jeg hadde det, men det har jeg altså ikke...
Og alt dette gjør meg så sliten at jeg faktisk ikke hvor jeg skal gjøre av meg..
Men jeg kan gi deg fem på at det blir rent i leiligheta i morgen..

Kjære Jesus, hvorfor skal livet være så komplisert?
Har i værtfall deg å lene meg til når alt stormer som verst..
Det letter tyngda litt i værtfall..
For med deg kan jeg snakke med, inni meg og jeg trenger ikke å snakke høyt engang, og bryter heller dermed ikke taleforbudet..
Amen for det ..