ANGST og depresjon

Jeg skal bare rett og slett starte rett på med et PANG! :P hehe
Here we go:
 ANGST!! Mange syns av en eller annen årsak at det er et skummelt ord..?? ANGST liksom. Det er jo ikke noe skummelt med ordet i seg selv.. AAAANGST!! Merker du det i kroppen når du leser ordet?


Problemet er ofte at en med angst overanalyserer den minste ting. Man treffes gamle kjente på gata og der var det i gang - hva var det blikket???

Nå er jo ikke jeg ekspert, men heller en med kraftig erfaring på området, både selverfart og via andre.
Også skal det jo sies at ALLE har angst til tider, og den som påstår noe annet, bør kanskje tenke seg om en og annen gang til. Forskjellen er nok bare styrken på den! :)

Jeg har angst og jeg legger ikke skjul på det lenger - noe holder jeg jo for meg selv, men er det noe sier jeg det som oftest. Og jeg er til tider deprimert.
Det kan være ting fra fortida som dukker opp i hodet mitt uanmeldt og uønsket, men det kan også være nye ting som trigger.
Når jeg har sånne små depresjonsperioder, og jeg føler meg tappa for energi, så er det ikke greit eller barebare "å reise seg opp og drite i det"!
Det er tungt! Og jeg skal faktisk få lov til å ha det tungt, så lenge jeg ikke drukner meg selv i det. Det er DA det kan bli  ille..
Jeg er for eksempel LIVREDD (!!) for FLÅTT! :O Det er ikke tull engang! Jeg er så redd at jeg TØRR IKKE gå i skogen her sørpå, og plukke bær sammen med sønnen min og evt mannen min når vi er kommet i august! IKKE KATTA ALTSÅ om jeg setter min fot i skauen og!
Det eeeer så deilig å være HEIME nordpå på sommern og bare slippe ungen løs på gresset, og slippe å tenke på den slags ukvemsdyr!! :D
Jeg får fnatt av å sende gutten i bhg når jeg vet de skal ut på tur i skogen rundt bhg da!
Det er kanskje tull synes du, men jeg er grav alvorlig. Jeg går kronisk med en klump i magen da - pga FLÅTT! Et lite dyr - hvorav bare rundt 15% av dem inneholder bakterien som skremmer livskjiten ut av meg!
Akkurat der er jeg litt som menn, jeg får bare med meg det om bakterien, en liten del av hele setninga. Og selv om jeg skrev det, så var det det om bakterien som bet seg fast (ironisk nok...)


Hele svangerskapet slet jeg med ANGST. ANGST for det meste egentlig. Jeg som hele første svangerskap gikk rundt å sa (og jeg mente det), at det er jo ikke noe å være redd for! Jeg vet jo ikke hva jeg går til, så hvorfor gå rundt å bekymre meg. Ungen må jo ut uansett! Har ikke noe valg der :D
Men denne gangen visste jeg, jeg visste altfor mye om alt og ingenting i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mye av angsten sitter igjen enda, men jeg tenker at det er bedre at jeg er åpen om det enn at jeg skal skjule og fortrenge det hele. Det hjelper verken meg eller andre i å forstå hvordan jeg har det.


Det med ANGSTEN ble ikke bedre at jeg allerede tiiidlig i svangerskapet slet med kraftige og jevne kynnere.. Og at jeg ikke lenge før jeg ble gravid hadde prolaps i ryggen - noe som gjorde til at jeg slet med veldige bekkensmerter i tillegg. For dem som ikke vet hva DET er, så er det som om enten at bekkenet holder på å kollapse evt at du konstant går med en "ball" mellom føttene - uansett så er det IKKE behagelig! :P

Midt på sommeren, mens vi var på ferie nordpå - endte det nesten med innleggelse fordi kynnerne var så sterke og jevne. På sykhuset var de litt bekymra for at det kunne være fødselen starta tidlig, det var det ikke, og jeg slapp heldigvis innleggelse. Situasjonen i seg selv gjorde meg nervøs og redd. Livredd for at noe skulle være galt!
De sa til meg; det går heeelt sikker bare bra! Jeg tenkte jo likevel inni meg; JEG VET DET"!!! Men jeg har da vel lov å være redd jeg og! Og hva om det faktisk er noe galt?? Dere tar det jo ikke alvorlig!?....
Og tankene ville ikke slippe taket! Dette gikk jeg med i resten av svangerskapet!

Noen uker før fødselen fikk jeg høyt blodtrykk - den av typen undertrykket høyt. Og det kan være
Nå er ikke jeg ute etter å komme med skremselshistorier, og fordi jeg alt i alt hadde jeg en fantastisk fødsel - hadde faktisk ikke smerter før akkurat idet ho kom ut, men etter det hadde jeg også smerter til gangs! :O
Begynte å blø ganske heavy etter omtrent tre kvarter - og det var koagulert blod, og jordmødrene så litt skeptisk ut kan du si.. Litt sånn "hva er dette fornoe og hva kan det komme av??" Jeg ble jo DRIIITREDD, og mannen min visste ikke helt hva han skulle gjøre, men hadde ikke han vært der ..
Jeg trodde jeg skulle dø!
Nå kommer dere sikkert til å le, men de smertene var vel sannsynligvis veldig sterke riesmerter. (Noe jeg ikke kjente så mye på under noen av fødslene - hehe ;))
De satte meg på både antikoagulerende væske og Syntocinondrypp (oxytocin) - sistnevnte er hormonet i kroppen som får livmora til å trekke seg sammen og skaper melkeproduksjonen og utdrivingen. Og det var også sistnevnte som skapte "dødssmertene" jeg hadde i nesten 3,5 time :D

ANGST og DEPRESJON kommer og går i den forbindelse. Er jo ikke noe gøy å bli helt fra seg pga det, men det hjelper å være åpen om det og fortelle det, på den måten kan jeg også kontrollere angsten og depresjon.
Har vært til samtale om dette, og h*n syns at jeg er flink og virker å ha go' kontroll på angsten likvel :)
Noe jeg da vet, men det er når det står på, det fort er litt vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.. Og da er det godt å snakke med f.eks mannen min eller eventuelt skrive om det.


Det mange ikke vet, er hvordan man skal håndtere eller takle om du vil folk med angst.
Folk har for lett for å si; "Ta det med ro, alt ordner seg til slutt." eller  "senk skuldrene", "ikke tenk på det!",  "du bekymrer deg for mye", "slutt å tenk", "DET er jo ikke noe å være redd for", osv, osv..

Du har jo også dem som ikke orker å svare deg når du sender mld eller ringer.
De som spør; hei! Hvordan går det? - og egentlig ikke gir seg katta i det eller har tid til å høre svaret...
Dette gir også grobunn for ANGST og evt depresjon.

Endel vil si, som hs sa i dag f.eks, "Ja, men det er jo helt normalt og være bekymra for ungen når han i perioder (noen få dager innimellom) nekter å spise... Du ser jo at han får nok! :) "
Joda, jeg ser jo det, men det er ikke det det hele går ut på.
For eksempel i dette tilfelle, det jeg gjør er, at jeg inni meg får helt panikk! Får rett og slett noia!
Også begynner jeg å tenke (joda, har hørt det før "slutt å tenk!") og skal analysere.
Hvorfor spiser han ikke?
Er jo ikke noe galt med maten..
Er han syk? Har han vondt noe sted?
Hva gjør jeg galt?
Å Kjære JESUS!! Er jeg en dårlig mor siden jeg ikke får i ungen min mat engang!?
Jeg må jo være en dårlig mor .. *Sukk*
Andre får det jo til..??
Hva kan jeg gjøre for å få han til å spise?
- I dette tilfelle er ofte svaret; Kjøttkaker! ;D

Som du ser så kan jeg selv se at der er litt sånn småtteit mye av tankene, men - jeg gjentar MEN (!!), det er ikke alltid slik at jeg kontrollerer disse tankene med en gang de kommer. De MÅ bearbeides litt.

Det er også ofte slik at hodet vil, men kroppen nekter å være med på det - eller motsatt. DET er både fysisk og psykisk slitsomt!

Tenker derfor at det er greit å være åpen om det!
Møter du en person med angst og du ikke har tid eller orker å høre et evt svar på "hvordan går det?", SÅ IKKE STILL SPM!! Det går an å bare si "Heihei!", og evt legge til et "hyggelig å se deg!" hvis du absolutt må :)

ANGST og DEPRESJON er tabu i samfunnet, vi vet det er der, men vil helst ikke snakke om det. Enten vi selv har det eller vet andre har det.
Det er tragisk syns jeg. For selv om vi kanskje er MER redd og SLITER med litt andre ting enn det DU gjør, så er vi fortsatt mennesker med sosiale behov!
Men vi trenger kanskje litt flere BEKREFTELSER fra folk, at de faktisk ER DER for oss!
Ikke planlegg ting du egentlig ikke har tid til. Planlegger du å møtes, så møtes eller si fra et stykke på forhånd om mulig, ikke bare la vær å dukke opp!
En person med ANGST vil dessverre sannsynligvis begynne å surre dette i hodet sitt, og kanskje tilslutt komme fram til at det h*n det er noe feil med, siden du aldri kom eller sa fra!
Alle kan jo glemme fra tid til annen - her er jeg ekspert, men jeg prøver i allefall så godt jeg kan.

Grunnen til at jeg skriver ANGST slik, er fordi jeg vil få fram et poeng. Og å framheve ordet ANGST på den måten, tror jeg gjør akkurat det.
Det blir nemlig for fort slik at ANGST forsvinner i mengden. Det vil jeg ha slutt på!

Sånn! Da tror jeg at jeg fikk med meg det meste av det jeg ville skrive her..

Ønsker alle en angstFRI og GOD dag!

God Bless! :)

Amming - på godt og vondt

For 2 år siden ble jeg mamma til verdens herligste lille gutt <3;

<3 LilleVenn<3

, og jeg hadde bestemt meg for å prøve å amme. Det tok litt tid før jeg klarte å få det til skikkelig.
Hadde nok av melk, var ikke det, men jeg hadde veldig treg utdriving som de kaller det for. 2 dager etter fødselen fikk jeg Syntocinonspray - et hormonpreparat med oxytocin som er det hormonet som får utdrivingen i gang. Det er også et middel som brukes for å fart i riene under en fødsel. Og siden LilleVenn<3 gikk 10% ned i vekt fikk han også tillegg via liten kopp eller med sånn plastsprøyte.
Dette hjalp på, men den første 1,5 mnd var jeg avhengig av å ha denne sprayen for å få tømt puppene skikkelig.
Så løsna det og jeg hadde til dels nesten for mye melk :P
Jeg pumpa i tillegg for å få tømt, og hadde et lager med melk :P

Da LilleVenn<3 var 7mnd, ville han ikke mer. Greit nok - var storfornøyd med å ha hatt mulighet til å amme så lenge HAN ville ha, og jeg hadde fullamma hele veien :D
Og selv om det kanskje var litt trist, så gjorde det også at jeg fikk mulighet til å få brystreduksjon tidlig :)

Redusert og fornøyd ;))

2.november 2011 ble jeg kraftig redusert kan man si :)
Selv om jeg hadde litt småsmerter, var jeg storfornøyd med å endelig ha fått letta på tyngda :))

En bakdel med å ha reduksjon er at man kan miste muligheten med å amme.

For meg var ikke dét så nøye. Jeg brydde meg kun om å bli bedre i ryggen, noe jeg også ble. Men jeg fikk også en prolaps i nedre del av ryggen som en mot-effekt av mindre tyngde på overkroppen, ca 3 mnd etter. Så ble jeg gravid igjen omtrent en mnd etter dette, midt alt av behandling og opptrening .. 

5 - 6mnd ut i svangerskapet fikk jeg - hold dere fast, RÅMELK! Jeg ville ha mulighet til å amme!

Mitt forhold til å amme var både på godt og vondt. Jeg hadde forrige gang i starten slitt med både betennelse og også det å nesten miste brystvorta pga at jeg var så sår. Helt forferdelig! Men likevel var det noe av det herligste og beste - det å amme. Den følelsen av å kunne mestre noe slikt, som ikke er en selvfølge for noen nybakt mamma, var utrolig! :)
Så når jeg nå ensa muligheten til å kanskje kunne oppleve den følelsen igjen - utrolig!

CTG

Tiden gikk og fødselen kom.
Allerede da fødselen var i gang gav jeg beskjed om at jeg hadde hatt operasjon og at jeg hadde også fått syntocinon forrige gang.






LilleKnøtt<3 ble lagt til puppen og ho saug som bare det :)
Men jeg merka ganske raskt at her var ikke alt som det skulle og la merke til at både på måten ho oppførte seg på på natta og ved at ho føltes lettere enn da ho var født. Ba derfor om kontroll på vekta - og joda, ho hadde gått altfor mye ned i vekt, og vi tok kontrollvekt før og etter måltid, og det viste seg at jeg hadde rett.  Jeg ba derfor om syntocinon, men først ville de ikke gi meg det fordi det bare var gått et døgn. Så utpå dagen 2 døgn etter fødsel, og jordmora som tok imot LilleVenn<3 kom på vakt, ble det tatt alvorlig og jeg fikk syntocinon.

<3 LilleKnøtt <3

Dog, da var det allerede to little to late. LilleKnøtt<3 fikk morsmelkerstatning(mme)PÅ FLASKE av alle absurde ting (!!), og nekta derfor i 4 dager å ta puppen og jeg var nødt å pumpe, noe som har visst seg å være et mareritt! Vet ikke om det har med operasjonen og gjøre eller ikke, men når jeg pumper, kjennes det ut som at hele aortaområdet er på god vei å riiives av!
Det er heeelt forferdelig! Til slutt gav ho seg over, mn pga de 4 dagene - sannsynligvis, kan jeg på laaangt nær fullamme. Det spør jo om jeg hadde kunna det i utgangspunktet, men det er litt sårt at jeg ikke fikk muligheten til å finne ut om jeg hadde kunna det ved at barseldamene hadde gitt mme på enten sprøyte eller med medisinkopp, i stedet for flaske.
Etter at ho begynte å ta puppen var jeg nødt å gi ho litt flaske først slik at ho var rolig nok til å ta puppen.



Da helsesøster(hs) var på besøk 2 uker etter fødsel, fikk jeg skryt for å ikke gi meg. OG dét gav meg enda mer styrke til å fortsette.
Ved 6ukers kontrollen fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk, og jeg måtte jo si som sant var, at det til tider var et mareritt og hadde flere ganger hatt lyst å gi opp.
Hs sa til meg at det at jeg - til tross for slit, har ønska og gidda og vært så sta nok til å fortsette har bare vært pluss for LilleKnøtt<3, men om jeg selv kjente at nok var nok og at det ble så slitsomt at jeg ikke hadde overskudd til fortsette, så var det min avslutning å ta - ingen andres! ;) Dét også gav meg styrke.
også med tanke på at jeg har slitt mye med angst og smått depresjoner etter jeg fikk prolaps og siden ble gravid oppi det hele, har det vært vanskelig å slite med amminga.
Har hatt en periode på vel 1 mnd som har flott med tanke på amming - har ikke kunna fullamma selvsagt, men har amma så mye jeg har kunnet.

Så for noen uker siden begynte LilleKnøtt<3 å klø noe sykt i gommene, noe som resulterte i at ho begynte å gnage og bite på puppene mine - mine flotte 40tusenkroners pupper! ;D (måtte bare poengtere det faktum) :P
Litt fram og tilbake, mye tårer og tunge stunder, kos og glede, og opp og ned humørmessig, og frustrasjon - ikke minst FRUSTRASJON, bestemte jeg meg for at NÅ er det NOK!
Det har vært utrolig og fantastisk - slitsomt og til tider vondt, men utrolig og fantastisk likevel.
Men nå er det nok. Ho ser ut til å ha det greit med bare flaske, foreløpig er jeg i nedtrapping, må jo tømme meg også. OG siden jeg ikke takler å pumpe må jeg bare takle være litt småsår fram til jeg har såpass lite melk igjen at jeg ikke trenger releaf'en ved å legge ho til puppen.

<3Kosetid<3

JA (!), det er utrolig kos og fantastisk det å kunne amme. Den følelsen har vært der hele veien.
Og det å se at ho koser seg glugg på puppen , den følelsen er like utrolig som forrige gang. Og det at jeg har faktisk fått det til - mer enn mange, etter å ha hatt en brystreduksjon og til tross for at barseldamene vendte ho med flaske, det å amme.
Det er dette som har holdt meg gående så lenge, som har gjort at jeg i det hele tatt har gidda og fortsette. Og det har jo bare vært et pluss også for hennes del. Jeg har tro på at det har vært med på å holde ho frisk gjennom en heftig influensasesong - bl.a.


Nå vet ikke jeg helt hva som var poenget med dette innlegget, men jeg håper at det kan være til hjelp på ene eller andre måten for noen.
Men jeg vil avslutte innlegget med å si at det er ikke en selvfølge å kunne amme, men om man kan, om man ønsker og om man får det til - det er verdt å prøve. Og får man det ikke til, om man ikke ønsker og om man ikke kan, så er ikke det et nederlag!

Tenk heller på det fantastiske; DU har vært med å skape liv!

<3 Søskenkjærlighet <3