1.trimester forbi..

Syns jeg såvidt var der jo.. Var så langt uti svangerskapet da vi fant det ut at jeg føler nesten at jeg har gått glipp av noe, selv om jeg egentlig ikke har det..
Merker at magen etterhvert begynner å bli litt større, og jeg føler meg faktisk til tider rett og slett tjukk.
Noe jeg syns er ufint, for selv om jeg har vært overvektig fra før - det er ikke til å skyve under stol det, så har jeg egentlig forsont meg med akkurat den delen av meg selv. Men skal jo sies at deppafølelsene kom tilbake innimellom de og..

Men nå er det annerledes. Nå vet jeg i tillegg at jeg blir bare større, og jeg klarer ikke slutte å tenke på - Hva med etter fødselen? Hvordan blir det da, siden jeg fra før hadde "nok å bære på"?



Jeg gleder meg, det gjør jeg absolutt, men kommer ikke bort fra alle tankene om at tilværelsen som MEG som en person, og MEG og CATO som par, nå er og vil gå over til å bli MEG og den lille, og MEG og vår familie.
Jeg gleder meg som sagt, men jeg gruer meg litt også.. Alt er så nytt.

Bosituasjon er jo også en ting. Jeg bor for øyeblikket på rommet mitt i huset til mine foreldre, men skal i løpet av sommern flytte ned i leiligheten i kjellern. For å få litt avstand som mamma sier. Det er jo litt sant da, men jeg gruer meg. For Cato er ikke her, bare jeg - og den lille. Føler meg allerede litt alene om dette, selv om Cato er der på telefon når som helst. :))
Hvordan blir det da? Da er det jo bare MEG og den lille i magen..
Mamma og pappa er jo bare rett rundt hjørne, men likevel...
Også er det jo sånn at jeg har jo begynt i kontroller og slikt, og jeg ønsker å føde her på sykehuset..
Men jeg må jo mest sannsynlig flytte sørover etterhvert, siden jeg skal studere videre og bli ferdi - for det SKAL jeg bli!
Men hvordan blir det? Hvordan skal jeg få til alt dette? Jeg VET jo at jeg ikke er alene om dette, men jeg føler meg så syyykt alene likavel . .
Når folk spør om dette, så sier jeg det ordner seg. Ting går seg som oftest til. Og jeg tror på det, men jeg blir så navla skeptisk innimellom til meg selv. Den der lille pipete stemmen som liksom sier til meg; Åja, så du tror du skal klare det hæh?? Er du så dum!?
Hvorav jeg svarer inni meg - Klart VI klarer dette!
Også fortsetter det litt sånn en stund til jeg til slutt må si til meg selv at nå må jeg skjerpe meg!
Men jeg gruer meg jo - kan ikke nekte for det heller..
Er bare sånn det er.. Og jeg vet ikke om det er sånn det bruker å være, om andre liksom har følt det på samme måten og at det er helt normalt å føle det sånn, men jeg bare rett og slett har så mange tanker i hodet på en gang (noe jeg jo strengt talt alltid har) at jeg tror jeg holder på å bli gal.

Og hjelper dette kanskje på mine SVÆRT ukontrollerbare følelser som finner det for godt å bare skru seg på sånn helt uten videre!? NEI!!
Satt i dag mårres og leste i Bl.Vesterålen, en artikkel om russerevyen, og *knips* så skrudde krana seg på - skjer med det!?
Jeg gjentar - artikkelen handla om RUSSEREVYEN på sortland, og så kommer tårene å presser så syyykt på.. ??
Det skal ingenting til før krana er i gang - ikke en dææm shit, og hva er det - UFINT!

Dette gjør jo selvfølgelig til at mine følelser rundt kroppen min, bosituasjon, jobben, alt mulig bare føles ti ganger så ille som det er.

Folk kan si noe, og jeg tolker det i en helt annen retning..
Var innom jobben her om dagen, og ei jente fikk med seg at jeg var gravid og spurte på S.landsdialekt: E du smelt på tjukka??
Mitt svar ble seff: Takk for at du poengterer at jeg tjukk!
Ikke sagt på en ufin måte, men jeg hadde en god slump sarkasme i setninga likavel.
For selv om ho ikke mente det - på langt nær, at jeg ar tjukk, så var det det jeg hørte..
Der og da ble det jo litt latter, for det gikk så fort opp for meg at ho mente det ikke sånn, at jeg måtte jo bare le, men den gnagde likevel dypt i meg..

Jeg har alltid hadd en liten kul nederst på magen, men den er jo nå begynt å bli større naturlig nok, men det irriterer meg likevel. For jeg har tidligere blitt mobba for akkurat den kulen, så kjenner liksom alle ordene på nytt, selv om jeg har arbeidet meg gjennom dem før og forsont meg med at gjort er gjort og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med..

Jeg har ikke brydd meg nevneverdig om akkurat dette på noen år, og at det da nå skal komme sånn tilbake til meg - det liker jeg ikke.
Jeg kjenner liksom at tårene presser seg på og at jeg blir tørr i munnen, og jeg kjenner at jeg skulle hatt Cato her nå og gitt meg en klem - trenger det.

Prøver å si til meg selv at jeg er gravid og at tankene er en naturlig del av dette, følelsene også. Samtidig som at det føler nesten at jeg lyver til meg selv...

Men alt i alt, så gleder jeg meg over at jeg er ferdig med første trimester og at ting visstnok skal gå litt lettere nå.
Og begynner jeg litt etter litt å glede meg over det -foreløpig, lille faktum at jeg og Cato skal bli foreldre en gang i oktober :))

Ha en fortreffelig ettermiddag og uke videre!

Blesses to you all! :))

Mens askeskyen herjer...

Sist jeg skrev innlegg, fortalte jeg om hvordan jeg hadde det og noe om hva jeg hadde fordrevet tida med nede i Kristiansand.
Flere ting har skjedd!
Og noen ting er utsatt..
Men men ..

Jeg for tida fortsatt sykemeldt grunnet handa mi, som etterlangt om lenge, endelig ser ut til å være på bedringens vei - HURRA!!
Takket være fysio-Tone.
Etter jeg kom hjem til Stokmarknes, har jeg blitt sendt fra bedriftshelsetjenesten til manuellterapeut til nå fysioterapeut.
Kjenner jeg at jeg er glad for ting endelig blir tatt på alvor. Er mektig lei av å gå hjemme å stulle"" ..
Men det kan se ut til at jeg er tilbake i arbeid, om ikke fullt, så i værtfall i aktivt sykemelding til å begynne med.. Neste uke skal vi nemlig begynne med å trene opp styrke i handa. Vi fant ut nå sist at jeg har styrken der, men nervene spiller hjernen et puss, som gjør at jeg får vondt og dermed har problemer med å bruke handa.
Men som sagt, Tone sier at hun ser bedring, og at jeg bare må fortsette å bruke "verktøyene" hun gav meg å jobbe med - opptreningsøvelser altså :))
YEY!!

I påska hadde jeg besøk av min kjære- og det var koooos!!
Men det var veldig tungt når han måtte dra - værre enn noen gang faktisk..! Ikke så rart egentlig siden vi i påska fant ut at vi er GRAVIDE!
HJÆLP!
;D
Neida, bare kos det.

Onsdag kom Cato nordover - vi var litt skeptisk på om han ville klare å komme pga av denne askeskyen som finner det for godt å ødelegge for flere millioner reisende rundt om. Men han kom nå og takk Gud for det :))

Hadde ei flott helg med min kjære i Hovden - et sted hvor vi begge nyter roen. :))

Nå er Cato reist, og jeg sitter "alene" igjen her på Stokmarknes, fortsatt sykemeldt og er fram og tilbake mellom legen og fysio. Ene for Svangerskapet og andre for handa.

Nå er det bare å komme seg over de neste 2 og en halve ukene også får jeg se min kjære igjen :))

Ha en flott uke!